Mange har vel fått med seg at en tidligere amfiboer, Marit Malm Frafjord, tidligere i høst sikret seg sin andre olympiske gullmedalje som kaptein for håndballjentene. Ikke like mange er kanskje klar over at i 10. etasje bor det en olympisk sølvvinner. Eskild Hansen tok sølv i svømming både i Roma i 1960 og i Tel Aviv åtte år senere.
En av norsk handikapidretts pionerer og kone Turid har bodd i amfiet siden bygget var nytt, på tampen av 2002. Men la oss gå drøyt 60 år tilbake i tid. I 1951 herjet en polioepidemi Norge. Åtteåringen Eskild i Trysil ble ”truffet”.
– Jeg ble lammet i begge beina og delvis i venstre arm, rygg og mage, forteller Eskild og legger til med et smil:
– Polio er egentlig en ganske grei funksjonshemming; det er bare litt upraktisk.
Greit eller ugreit; sykdommen sendte guttungen på det ene institusjonsoppholdet etter det andre. Det handlet om å trene både friske og sykdomsrammede muskler.
Polioavdelingen på Hamar hadde svømmebasseng. Det skulle bli starten på et liv i vannet som altså endte med olympiske sølvmedaljer.
Tidlig utenlands
Den olympiske debuten i Roma var langt fra den første internasjonale konkurransen for unggutten. Allerede som 14-åring deltok han i Stoke Mandeville-lekene i England, forløperen til handikap-OL, det som i dag er paralympics. Ikke bare deltok, han oppnådde så flotte resultater at lokalavisa Østlendingen kåret ham til Årets Utøver i Hedmark og det foran langrennslegenden Hallgeir Brenden. 15-åringen hadde all grunn til å være stolt av en slik ”tittel”.
Tenåringen var for øvrig allsidig; han konkurrerte både i friidrett (kule og spyd), bordtennis og bueskyting i tillegg til favorittidretten svømming.
Uten trykk-kabin
Da Norge skulle sende tropp til Roma i 1960, til det som for første gang ble kalt handikap-OL, var 17-åringen fra Trysil, nå ”utvandret” til Trondheim, en selvsagt deltager i den troppen.
– Det var ikke bare bare å sende en gruppe funksjonshemmede, flere av oss rullestolbrukere, i fly til Italia. Forsvaret tok saken. Vi ble fløyet med en av deres Dakota-maskiner. Disse flyene hadde ikke trykk-kabin og kunne derfor ikke fly over Alpene. Vi måtte fly rundt og fikk en overnatting i Paris, forteller Eskild.
I Roma bodde utøverne i olympialandsbyen som de funksjonsfriske hadde bodd i tidligere på året. Hvordan var det?
– For meg var det en ganske kjent situasjon. Jeg var vant til å bo sammen mange andre gjennom mine mange institusjons- og behandlingsopphold hjemme i Norge.
Sterke inntrykk
– Hva husker du best fra Roma-lekene?
– Idrettslig var dette naturligvis stort, men jeg hadde vært med på Stoke Mandeville-lekene, som også var svære greier. Utenomsportslig gjorde naturligvis besøkene i Peterskirken og Det sixtinske kapell inntrykk på en ung trysling.
Eskild ble uansett ikke mer ”distrahert” enn at han svømte inn til andreplass og sølvmedalje på 50 meter fri og tok en av den norske troppens fire sølvmedaljer.
– Hvem slo deg?
– Selvsagt var det en nordmann; Harald Gunnerud. Som junior i Stoke Mandeville-lekene hadde jeg vært overlegent best. Men da lekene ble olympiske, dukket det opp flere ukjente og veldig gode svømmere. Husk det var ikke dagens teknologi og offentliggjøring av resultater fra stevner i forskjellige land. Det kunne plutselig dukke opp en ukjent svømmer. Du fikk deg en skikkelig overraskelse rett i fleisen, for å si det sånn, smiler Eskild. Den største fikk han i Tel Aviv åtte år senere. Der hadde han egentlig ikke tenkt å delta.
La opp som 20-åring
Eskild fortsatte å konkurrere og ble med på Stoke Mandeville-leker frem til 1963. Da bestemte han seg for å legge opp som konkurranseidrettsmann, som 20-åring.
Fem år etter var han likevel med i en norsk OL-tropp, come back-kid fra Trondheim og Trysil.
Sommer-OL i 1968 ble holdt i Mexico City. Dere husker kanskje Bob Beamon og nærmest utenomjordlige 8,90 i lengdegropa? Vil dere friske opp hukommelsen, kan dere klikke på denne lenken:
http://www.youtube.com/watch?v=DEt_Xgg8dzc
Meksikanerne hadde verken ressurser eller anlegg til å ta på seg et handikap-OL. Israel kunne, og dermed ble Tel Aviv arrangørby for lekene.
Fra 28 nasjoner kom 730 utøvere. 23 av dem var norske, og Eskild Hansen var klar for sin andre olympiske deltagelse. Under åpningsseremonien og innmarsjen 18. september var det 20 000 (!) på tribunene.
”Må koble ut også”
Begivenheten var så stor at NRK sendte et tv-team med reporter Kjell Kaspersen (tidligere Skeid- og landslagskeeper) i spissen. De laget et times langt program da lekene var over.
I et av innslagene i programmet var en gjeng nordmenn samlet på ei gressplen (jeg tror det var plen – det var sorthvitt-tv, vet dere…). Der gikk praten både om idrett og utenomsportslige ting de hadde opplevd.
– Vi kan ikke bare tenke på svømming. Vi må koble litt ut, sa en bestemt, men smilende 25-årig veteran.
Eskild og lagkameratene var blant annet opptatt av at appelsinene fortsatt hadde grønt skall, ”men var søte på smak”.
– Har dere lagt merke til de såkalt kokte eggene vi får til frokost? De tror jeg bare så vidt er duppet i vann, kommenterte trondhjemmeren og fikk humrende respons, som ikke ble mindre da han foreslo følgende regelendring i sin egen idrett:
– Hadde vært fint med effektiv tid i svømming. Da kunne vi ha fått sjansen til å hvile underveis…
Hellig brønn
Også i forbindelse med lekene ble det anledning til å se seg om. De norske utøverne ble tatt med på utflukter både til Jerusalem, Nasaret og Genesaretsjøen og et besøk i en kibbutz.
– Og i nærheten av Genesaretsjøen ble vi tatt med til en hellig brønn med vann som skulle ha helbredende virkning. Guiden forklarte at man hadde kastet en blind opp i brønnen og han kom opp og var seende. En døv som fikk samme behandling, ble heist opp fra brønnen og kunne høre.
– Også en rullestolbruker ble kastet ned i brønnen. Da han kom opp, hadde han fått nye dekk på rullestolen…
Sølv overrasket
”Comeback-kid” var kanskje litt usikker hvor han selv sto i det internasjonale bildet. Det var tross alt noen år siden han som junior hadde herjet med konkurrentene i Stoke Mandeville og åtte år siden han tok sølv i det første handikap-OL. Egentlig hadde han jo lagt opp også.
Men Eskild Hansen var i god form han, skulle det vise seg. Riktignok kom det en ukjent amerikaner på 50 meter rygg som het Chrysler. Han hadde særdeles stor ”motor” og viste seg å være totalt overlegen. I bane fem holdt likevel sølvgutten fra Roma unna for de øvrige konkurrentene. Sølv igjen, en stor og overraskende god prestasjon!
Svømming var for øvrig norsk paradegren. Det ble tre gull, ett sølv og én bronse i bassenget for rødt hvitt og blått. Og etter konkurranseslutt ble medaljevinnerne først intervjuet av Kaspersen, deretter feiring i den norske leiren. Også her spilte Eskild en sentral rolle; nå med pianospill og sang.
”Kompet” Lill-Babs
Det vi ikke fikk se i NRK-programmet, var at han akkompagnerte en av Sverige unge og mest populære sangere:
– Lill-Babs var ganske nylig blitt kjæreste med Kjell Kaspersen og var med til Tel Aviv. Hun var også med på festen og sang sammen med meg på piano. Men det var en uttrykkelig forutsetning at det ikke skulle filmes. Jeg har altså ingen ”billedbevis”, men jeg husker det veldig godt, gliser en fornøyd Eskild.
Stort og knalltøft
Da Eskild og jeg hadde denne trivelige praten i 10. etasje, var det bare en liten uke til årets paralympics i London skulle starte. Hva tenker den dobbelte sølvvinneren om dagens leker og fremtiden for paralympics?
– Det er jo flott å registrere det høye nivået som veldig mange funksjonshemmede utøvere har trent seg opp på. Ingen tvil om at det ligger mengder av treningstimer bak de prestasjonene vi blir vitne til. Bare det å bli uttatt i en norsk tropp krever kolossalt mye.
– Når det er sagt, er jeg litt skeptisk til noe av utviklingen. Etter min mening er det slett ikke nødvendig at vi følger etter de funksjonsfriskes OL i ett og alt. De ”vanlige” lekene er blitt gigantiske på alle vis. Paralympics trenger ikke bli sånn.
Tre kjappe:
(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
Da bygget var nytt, 12. desember 2002.
(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
Hvis jeg skal være litt egoistisk, så må jeg si at bygget er veldig godt tilrettelagt for oss som er avhengig av å bruke rullestol. Så vidt jeg vet har de fleste leilighetene livsløpsstandard, i dag kalt universell utforming. Og kone Turid legger til med et lite smil: Jeg synes det er så flott å se utover byen når det er mørkt. Det er nesten slik at jeg innbiller meg at jeg ser utover San Francisco.
(3) Hva kan bli bedre?
Leilighetene er veldig varme, og det er jo fint med hensyn til strømforbruket. Men det hadde vært fint å kunne hatt bedre gjennomluftning; et husmorvindu eller lignende på soverom for eksempel. Og så håper vi inderlig at det blir en akseptabel løsning på den omfattende heve-/skyvdørssaken.
Tekst: TORE SÆTHER