Bergheim Amfi

Einar Sørensen er vokst opp med musikk, er i dag både sanger og musiker og synes amfistyret er en godt samspilt gruppe.

– Jeg synes vi har et styre med mye kunnskap, stor erfaring og komplementære ferdigheter, sier 69-åringen. 

– Det var stas å bli spurt om å bli kandidat til styret – også fordi jeg føler at jeg har bodd i Bergheim Amfi så lenge og at det var på tide at jeg tok et tak, at jeg skulle bidra», sier Einar om den saken.

             VI PRESENTERER STYRET

Vi ruller noen årtier tilbake i tidsmaskinen. Einar er ækte trondhjemmer som levde sine første år på Møllenberg og flyttet til Byåsen som niåring. Bortsett fra to-tre år i Valdres har han bodd hele livet i fødebyen:

– Som nyutdannet lærer flyttet (hadde selvsagt musikk som et sentralt fag i utdannelsen) jeg i 1975 til Valdres sammen med kone Berit. Der takket jeg ja til tilbudet om å bli kirkesanger i tillegg til lærerjobben. Kanskje et litt rart «ja» all den stund jeg som 14-åring meldte meg ut av statskirken og har blitt værende der, som humanist. 

Tilbake til Trøndelag

Selv om Valdres var veldig bra og han jevnlig besøker folk han knyttet vennskap til i løpet av de få årene i Etnedal kommune, så var det ikke Trondheim og Trøndelag. På flyttefot, og de første lærerjobbene sendte ham ikke akkurat til Midtbyen. Den første jobben fikk han sågar i en nabokommune (Skaun), og da Trondheim kommune hadde lærerjobb til unge Sørensen, ble det først i Spongdal før opphold på flere byskoler, ikke minst Bispehaugen, hvor han startet sin skolegang.

I klasserommene til Einar var det musikk:

– Jeg hadde én av mine gitarer hengende bak kateteret, og om jeg en sjelden gang glemte å ta den ned for å spille og synge sammen med elevene, så ble jeg minnet om det; «ska vi itj syng?» Det skulle vi selvsagt! Å glede andre med musikk, er viktig for meg.

Som lærer var Einar også opptatt av elevene som han gjerne kaller energibarn, de som av én eller annen grunn har falt utenfor. 

– Jeg så på meg selv som sosialpedagog, sier pensjonisten. Det kom også til uttrykk gjennom 14 år som leder av skoleteamet i Trondheim kommune, et team som rykket ut når det ble varslet om adferdskriser på skoler.

Lang fartstid i Bergheim Amfi

Einar var én av de aller første som flyttet inn på Bergheim Amfi. Siden 1985 bodde han sammen med sin ektefelle Torbjørn i Tankveien på Tyholt. Da Torbjørns helse begynte å skrante, fant de to ut at det var dags for å flytte til noe mindre, noe mer lettstelt. Einar hadde vært nysgjerrig på det som var i ferd med å skje i det tidligere steinbruddet på Moholt. Han fikk med seg Torbjørn, og de ble fort enige om at Bergheim Amfi var ypperlig for dem. Med lettstelt leilighet, heis og garasje i kjelleren, innfridde det nye boligkomplekset alle krav for de to. 4. desember flyttet de inn i leilighet 75 i lavblokkens sjette etasje.

– Her bodde Torbjørn og jeg og hund i ti år før han døde. Nå bor jeg her alene sammen med «Billy», hunden min, men har fått en ny kjæreste. Enn så lenge er vi særbo, forteller Einar.

– Litt mer om styrevervet her i Bergheim Amfi. Du var altså rask til å si «ja» da du ble spurt om å sitte i styret – fordi du følte at det var din tur til å bidra…

– Ja, jeg gjorde det. Og så har jeg også styreerfaringer som jeg kunne bidra med. Jeg kjente Trond (Heimdal) godt og følte i det hele tatt at styret utgjorde ei god gruppe. Det trigget meg som det team-mennesket jeg er. Vi i styret sitter også på ulik kompetanse. For meg for eksempel, som gammel sanitetskorporal fra det militære, var det selvsagt et stort «YES» da tema hjertestarter ble en styresak. Jeg fikk oppgaven med å undersøke erfaringer andre steder, og jeg var veldig fornøyd da vi bestemte oss for at en hjertestarter også var noe for Bergheim Amfi.

Miljøet – mye fint å si om det

– Du har gitt dine styrekolleger skryt. Hva vil du si om bomiljøet i Bergheim Amfi.

– Om det er det mye fint å si. Det har siden innflyttingene startet i 2002 satt seg på en måte. Det er veldig mange både trivelige og jordnære folk som bor her i amfiet. At vi har vår egen vaktmester er også et stort pluss, og mer enn én gang har jeg hørt folk si når de for første gang kommer hit og blir møtt med den fine foajeen; «oj, bor dere på hotell, eller…?»

– Det er også mange som har bodd her lenge og som kjenner hverandre godt. Det siste gjelder ikke minst blant oss hundeeiere, sier styremedlem Sørensen og blir nesten litt overrasket når jeg spør om han har tenkt på å flytte herfra:

– Vi har riktignok for moro skyld vært og sett på noen andre prosjekt, men vi har fort fått påminnelse om at ingenting slår Bergheim Amfi. Jeg drømmer om å bli boende her resten av livet. 

Han har mer på hjertet:

– Og så er det dette med marka, rett utenfor husveggene her. Jeg har forresten bidratt til å rydde unna en god del kvist og lignende og på den måten lagt til rette for flere stier ut fra området bak husene våre. Et 40-talls fuglekasser har jeg også satt opp, kasser som jeg tok med hit fra ei hytte jeg hadde i Malvik. I dag mener jeg det er ca. 70-80 forskjellige fuglearter i skogsområdet vi er nabo til. Spettmeis er det ekstra mange av, sier Einar og avslører at han av mange ting også er fugleelsker.

Noen flere toner til slutt

Einar var treblåser i Bruflat musikklag. Han spilte både klarinett og tenorsaksofon. Som voksen ble han enige med to kompiser på Byåsen om å starte et band. Bjørn Erik Larsen, Helge Laukholm og Einar ble til Ditty Group:

– Vi har spilt sammen i 52(!) år. Hovedsaklig spiller vi med to gitarer og én kontrabass, men vi legger også på med torader-trekkspill, blokkfløyte og munnspill. Vi spiller mye på helse- og velferdssenter i kommunen. Enkelt uker kan vi ha så mye som tre spillejobber i løpet av ei uke. I 2014 fikk vi forresten Lunnan-prisen og ble en del av kommunens kulturelle spaserstokk. Repertoaret? Det er mest 60-talls med Peter, Paul and Mary, Seekers, Bob Dylan og norske viser. Det er nok ingen tvil om at vi er mest populær blant 90-åringer, sier Einar med et stort smil og legger til:

– Vi arrangerte jo sommerfest/konsert for første gang her på Bergheim Amfi for halvannet år siden. Det ble en suksess, og når koronaen har sluppet tak i oss og vi er tilbake til normalen igjen, så har vi planer om å forfølge suksessen.

Tekst: TORE SÆTHER
Foto: PRIVAT / Tore Sæther

Vel, nå skal dere ikke ta tittelen helt som den står skrevet. Men styremedlem Karin Enodd (72) har en spennende yrkeskarriere bak seg, en karriere som blant annet har ført henne til den belgiske byen.

             VI PRESENTERER STYRET

Mer om det om litt. Jeg starter hvor det hele startet – på Støren, fire-fem mil sør for Bergheim Amfi. Der ble Karin født, men de fem første årene ble tilbrakt i «utlendighet», på Bolsøya utenfor Molde. Så gikk turen tilbake til Støren, og etter endt barne- og realskole, var det dags for gymnas, eller altså videregående i dagens språkdrakt. 

Trondheim var nærmeste mulighet for støresbygger: – Det ble for langt unna for meg, for lange dager. Etter halvannet år ga jeg opp, fikk meg i stedet en jobb på Støren og ble også tidlig gift og mor til en datter, forteller Karin.

I 1984 flyttet Karin fra Støren til Trondheim, som ble en toårig holdeplass før ferden gikk videre til Oslo. Der fikk Karin jobb i det som den gang het Norsk Kommuneforbund, i dag Fagforbundet. Det arbeidet hun i ti år før hun ble ansatt i LO, hvor hun holdt arbeidsmessig hus til 2014 da hun gikk av med pensjon. Og nå nærmer vi oss Brussel…

– Fra 2003 til 2006 var jeg en del av EU-delegasjonen i Brussel. Delegasjonen er å betrakte som Norges ambassade til EU. Men siden «ambassader» bare er mellom nasjoner, bruker man betegnelsen delegasjon, selv om altså arbeidsoppgavene er mye godt de samme som det ambassader tar seg av, forklarer Karin og legger til:

– Når jeg ser tilbake, må jeg si at jeg har vært heldig som har fått mange spennende jobber. I Brussel var jeg det man kaller arbeidsråd, en stilling på linje med departementsråd. Der jobbet jeg med arbeidsrettsspørsmål; lovutvikling, arbeidsmiljø, sysselsetting og likestilling.

Fra 2008 til 2010 fikk Karin nok en jobb i Brussel, denne gangen på LOs kontor:

– Arbeidsområdene var stort sett de samme som de jeg hadde ved EU-delegasjonen, men denne gangen som «lyttepost» for fagbevegelsen.

– Hvilke opplevelser og minner sitter du igjen med fra årene i Belgia?

– Noe av det sterkeste er en erkjennelse av at Norge slett ikke er så spesielt som vi gjerne får inntrykk av i mange sammenhenger. Vi har mye til felles med resten av Europa. Men vi er – sammen med resten av de nordiske landene – kommet et godt stykke lenger enn mange andre europeiske land når det gjelder velferd og arbeidslivsspørsmål. Og det mener jeg er et konkurransefortrinn. 

– En annen opplevelse fra Brussel er jo at EU-kvernen, den maler veldig langsomt, smiler Karin.

Brussel er heller ikke Karin Enodds eneste utenlandske arbeidssted. Som LO-medarbeider var hun i Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO) – i Geneve – med tre ukers opphold hvert år i en syvårsperiode. I ILO-hovedkvarteret var Karin ikke minst engasjert i spørsmål knyttet til mødrevern og utarbeiding av arbeidslivskonvensjoner. 

Og som om ikke det var nok, ja, så førte LO-jobben Karin også til New York; to uker i året i fem år fra 2009. Her var «kontoret» FNs kommisjon.

Men hjem igjen som det gjerne heter på NRK-språket. Hvordan havnet Karin og ektemann Odd (Langklopp) i Bergheim Amfi?

– Vi var enige om at Oslo kanskje ikke var stedet for oss som pensjonister. Datter Gunn Randi og svigersønn Rune hadde kikket litt på eiendomsannonser og kom over en ledig leilighet her i Bergheim Amfi. Det var i november 2013, og Odd og jeg var på Gran Canaria da telefonen ringte. Gunn Randi kunne fortelle om leiligheten her i 8. etasje. Vi sa at det kunne være aktuelt for oss. Datter og svigersønn fikk ordnet med privat visning og meldte tilbake at dersom ikke dette var bra nok, så visste ikke de. Vi var enig og «kjøpte usett». Vi er litt sånn impulsive vi, skjønner du…

– Så etter snart syv år i høyblokkas 8.etasje. Var det et lykkelig valg av ny bolig?

– Absolutt. Jeg har alltid bodd i leilighet etter at jeg flyttet fra Støren. Her har vi fått en leilighet som passer oss og med fin utsikt. Så har vi erfart at det er mye trivelige folk som bor her. Jeg kan ikke huske at jeg har støtt på noen som ikke har vært det, og det er jo både viktig og fint. Vi må huske på at vi egentlig er hverandres bomiljø.

– Styreleder Trond og «vise» Rolf er tydelige styremennesker, og det er også du, ikke sant?

– Det kan du si. At jeg ble innvalgt i styret i Bergheim Amfi etter å ha bodd her ganske kort tid, det synes jeg var og er en gave, rett og slett. Jo, jeg kan nok kalles et styremenneske etter mange år i forskjellige LO-sammenhenger, i landsstyret i Kommuneforbundet for eksempel. Og så har jeg også fire styreår bak meg i Trondheim Arbeiderparti, alt sammen verv som har vært veldig lærerike. Kunnskapsmessig påfyll er viktig for meg, skjønner du.

– Som styremedlem her hos oss, hvilke er dine hjertesaker?

– Det er å bidra til å skape trivsel, til at det fortsetter å være pent og rent rundt oss – som det i det store og hele er. Og så må jeg få gi en honnør til det arbeidet som utsmykningskomiteen med Rita Mørk i spissen utfører. De er virkelig med på å skape trivsel. I fjor sommer arrangerte vi som de fleste vet en sommerfest for amfiboerne. Det kom ganske mange, og det var et trivelig «prosjekt». Nå sørget korona for at vi ikke fikk gjentatt suksessen i sommer, men vi har slett ikke lagt bort ideen. Kanskje en oppfølger neste sommer…

– Ellers er det selvsagt viktig at vi i styret sørger for at økonomien i sameiet er i orden og at vi har en struktur i arbeidet vårt som fungerer.

– Hvilke utfordringer og muligheter kan du se i «landskapet» foran oss?

– Det aller meste fungerer godt. Det er for eksempel viktig at vi fortsetter det gode vedlikeholdet av huset. Å ha en langtidsplan for vedlikehold er også en del av dette. At vi har en vaktmester som fungerer utmerket er også et stort pluss, ikke minst at vi har en vaktmester som er fast ansatt. Det har jeg troen på.

– Hvis du prøver å se inn i glasskula og se for deg hvordan Bergheim Amfi ser ut om, la oss si, 10-15 år. Hva ser du da?

– Jeg tror bestemt vi vil se for oss en lett gjenkjennbar eiendom, med huset, parkeringsplassen og utearealene. Hvordan huset ser ut innvendig, det beror mye på oss beboere. Og husk, et godt bomiljø, det er smittsomt, understreker Karin Enodd

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Privat

– Jeg synes vi har vært forutseende og introdusert smittevern-tiltak som håndspriting, informerende oppslag og har definert vaktmesterens «nye» hverdag. I sum synes jeg vi har klart oss bra mot korona. Det er ikke mange sameier som har gjort noe lignende, sier Amfi-styrets nestleder Rolf Kulseth

VI PRESENTERER AMFI-STYRET

Hvordan synes Rolf at vi amfiboere har respondert på korona-tiltakene?

– Riktig bra, i alle fall hvis vi legger bruken av håndsprit til grunn. Jeg tror vi nå har brukt opp mot syv liter fordelt på de to dispenserne som står i foajeen og i inngangen til parkeringskjelleren. I tillegg er både vaktmesteren og frivillige blant beboerne ofte på farten og vasker dørhåndtak og etasjetrykk-knapper i heisene med overflatesprit.

En vanskelig tid

Rolf Kulseth har vært en pådriver for å få på plass de tiltakene som er gjort. Men hvordan takler privatpersonen Kulseth korona-hverdagen?

– Jeg synes vi er inne i en vanskelig tid, ikke minst sosialt med alle restriksjoner og anbefalinger når det gjelder redusert omgang med venner og kjente. Det er ingen tvil om at det tærer på psyken, spesielt når man er en så utadvendt person som det jeg føler at jeg er.

Rolf Kulseth (70) er oppvokst i Steinkjer – altså nordtrønder i starten, men nå trønder… Gateadressen til unge Kulseth var forøvrig Kvennavikgata, oppkalt etter Martin Kvennavika. For den som ikke forbinder noe med navnet, så kan jeg legge til at Martin Kvænnavika er hovedpersonen i en serie lygarskrøner skrevet av steinkjerbyggen Olaf Berg, forfatter, humorist og fargehandler(!) Nestlederen vår har ikke tatt skade av bostedet, i alle fall serveres det minimalt med lygarskrøner fra den kanten. I dag har han og Berit to barn, fire barnebarn og to bonusbarnebarn.

Kaptein Kulseth

Rolf ble ikke værende lenge i hjembyen. Etter avsluttet realskole og litt arbeidserfaring, ble det militærtjeneste. 18-åringen valgte seg hærens feltartilleri på Haslemoen i Hedmark-kommunen Våler. (BILDET UNDER) Han ble forsvarets mann, på Haslemoen og Sætermoen (i Troms), et par års tid. I den perioden rakk han både å bli  fenrik (kapteinsgrad senere etter kursing og mange en rep.øvelse) –  og ikke minst pappa for første gang.

Han giftet seg med sin nåværende kone, som han spøkefullt kan omtale kone Berit, ble sivilist med jobb på NGU (Norges geologisk undersøkelse) på Lade, før familien fant ut at de ville smake på livet på bondegård, i Ogndal i Steinkjer kommune. Smaken satt i bare et snaut år før retur til Trondheim og jobb på en persienne- og markisefabrikk.

Noen måneder senere startet han hos Intra på en yrkesvei som skulle vare nesten helt til pensjonsalder-målstreken. Første etappe var i produksjonen på Buran. Så fulgte oppgaver som leder av ordrekontoret, senere innkjøpssjef med plass i ledergruppen i firmaet. Fritiden brukte Rolf til å ta handelsskolen, EDB-skole og en lang rekke kurs. I 1987 overtok Intra en svensk virksomhet. Kulseth ble satt til å være Intra-gruppens innkjøpsdirektør (director procurement), en stilling han hadde i mange år.

Intra-eierne ville etter hvert selge virksomheten. Rolf var med på laget som drev prosessen, og i 2007 fikk Intra spanske eiere. Rolf ble i tur og orden satt til å bekle jobben som administrerende direktør i Danmark, Sverige og Norge. I 2011 takket 61-åringen for seg, med gryende tanker om å pensjonere seg. Det var ikke mer gjennomtenkt enn at han i to-tre år jobbet som leder i Selbu næringsforum.

Både på vestsiden og riktig side…

Familien Kulseth har bodd på flere steder i Trondheim, både på vestsiden og den riktige siden(!) av byen. Både på Hallset, på Tegleverket, i Bergheim Terrasse og Bergheim Amfi har Rolf sittet i styret. Han er rett og slett et styremenneske. Da familien hadde kjøpt leilighet i Bergheim Terrasse i 1996, ble han valgt inn i et interimstyre, sammen med Georg Johansen, som senere satt i styret i Bergheim Amfi. Det første valgte styret hadde naturligvis Kulseth på laget, og der ble han sittende til familien flyttet seg noen meter østover. Men hvorfor forlate Terrasse og velge Amfi?

– Det var vel egentlig flere årsaker, men en viktig grunn var at Georg skrøt av det fem år yngre bygget og sa det var et veldig bra bygg. Selv om vi hadde en veldig fin leilighet i fjerde etasje i Bergheim Terrasse, så holder jeg med Georg, det er et veldig bra bygg vi bor i.

18 år en kostbar alder…

De første amfiboerne rykket altså inn helt på tampen av 2002. Hva er de utfordringene som nå møter oss her i Bergheim Amfi og hvordan takler vi dem?

– For å si det slik; når man er 18 år, begynner det å koste «pæng», noe som gjelder både for mennesker og bygg. Vi satser på å gjennomføre tiltak som er fremtidsrettet og som gjør at bygget beholder sin verdi. Vi sørger for at byggets utseende holder seg. I løpet av neste år blir det oppmaling av alle fellesarealene. Vi har en god dialog mellom styret og beboerne, noe som blant annet gjør at vi ikke trenger et sett med ordensregler, noe som vi føler er både moderne og riktig måte å samhandle på.

– I Bergheim Amfi er det fortsatt ganske mange som har bodd her helt siden bygget var nytt i 2002. Vi ser at de fortsatt koser seg her, og slik vil vi det skal fortsette.  

– Vi er opptatt av betydningen av å modernisere tv og internett. Fiber-kabel, som vi har, er det som per i dag er det beste, og som fordi vi fikk landet de nødvendige avtalene på riktig tidspunkt ikke kostet oss noe. Sameiets regnskaper ble heller ikke belastet av installering av ladepunkter på alle plassene i parkeringskjelleren. Så er vi nå i ferd med å oppgradere belysning med led-lys, altså til «grønn» belysning, miljøriktig og kostnadsbesparende. 

Godene våre

Når vi så ber nestlederen vår om å nevne goder sider ved å bo i Bergheim Amfi, kommer disse fem ganske kjapt:

* Bergheim Amfi er kjent for å ha leiligheter med fantastisk god utsikt; ikke mange tilsvarende bygg i Trondheim kan måle seg med det.
* Lav- og høyblokka er solide bygg.

* Vi har vært heldige med beboerne.
* Vi har god bussforbindelse med holdeplasser like utenfor dørene våre, og:
* Vi har fem dagligvarebutikker nært oss.

Og til slutt, Rolf Kulseth; dere har bodd på mange adresser, både i og utenfor Trondheim. Når ser du for deg at neste flytting vil finne sted?

– Vi har ingen flytteplaner, nei, smiler Rolf Kulseth.

Tekst: TORE SÆTHER
Foto: PRIVAT / Tore Sæther

Tilbake til barndommens lekeområde

Styreleder Trond Heimdal tilbragte sine første syv leveår i Svolvær. Resten av oppveksten på Valentinlyst.

– Derfor er Bergheim en slags «ringen sluttet» for meg, et område hvor jeg hadde løpt og lekt mye, sier Trond. Men hvorfor akkurat Bergheim Amfi?

– Vi bodde i en stor enebolig på Vikåsen i et typisk småbarnsområde.  Da barna flyttet ut, hadde vi ikke behov for så stor bolig. Jeg så annonse om nybygging på Bergheim. Det var i slutten på år 2000. Jeg fikk med Helga på å vurdere annonsen, og etter besiktigelse og nærmere kikk på prospektet, endte det med at vi skrev kontrakt. Litt morsomt å tenke på forresten; Helga har høydeskrekk, men ga klar beskjed om at dersom det skulle bli snakk om flytting, så skulle vi bo høyt. Vi endte altså i niende etasje, smiler Trond.

De første beboerne kom med flyttelassene sine i starten på desember 2002. Trond og Helga var på plass den 10. desember, men da hadde Trond allerede fungert i det første styret i nesten to måneder:

– Det ble holdt et stiftelsesmøte i oktober, og jeg ble innvalgt som medlem til styret. I april 2004 ble jeg konstituert som nestleder, og på høsten året etter ble jeg konstituert som leder fordi helsesituasjonen tvang sittende leder i å trekke seg. 

På årsmøtet i april 2006 ble Heimdal valgt til leder på «ordinært vis», og siden har han ledet sameiets styre.

Hva med livet før flyttingen til amfiet?

– Som veldig mange andre gutter var fotball det store i oppveksten. Jeg spilte noen år i Rosenborg, men så tok travinteressen meg. Jeg ville bli travtrener. Det ble jeg ikke, blant annet fordi foreldrene mine ga klar beskjed om at de ikke syntes noe om travsporten som yrkesvalg. 

Trond fant ut at han like gjerne kunne høre på foreldrenes råd. Sammen med bror Per gikk han på arbeidskontoret og meldte seg arbeidsledig. Det var i februar 1976. Ganske snart kom man opp med tilbud til begge Heimdal-guttene. Per som eldstemann fikk velge først og valgte Domus Interiør. Den andre jobben var som vaktmester-assistent i Trønder-Data. 

– Jeg tenkte at det var ok og så for meg å holde ut i et par måneder. Jeg ble der i 34 år. Da hadde jeg vært gjennom mange kurs, videreutdanning innen IT.

– Hvorfor ønske om jobbskifte?

– På årsmøtet i 2011 ble det fremmet et forslag om at styret burde vurdere ansettelse av vaktmester. Forslaget ble vedtatt. Jeg hadde allerede begynt å sysle med tanken på om jeg skulle bytte jobb, og med årsmøtevedtaket fant jeg fort ut at en vaktmesterjobb her, det kunne jeg tenke meg. Utpå sensommeren søkte jeg på stillingen, men holdt meg langt unna søkeprosessen.

Som alle forstår, det endte med tilbud om jobb, og 1. september 2011 mønstret Trond Heimdal på som vaktmester på Bergheim Amfi.  Styreleder-jobben fortsatte han i, og det var nok enkelte som stusset litt over dobbeltrollen. Formelt sett var det helt ok, det hadde styret – ikke Trond… – sjekket ut med TOBB. 

– Styret har hele tiden vært bevisst forholdet til mine to hatter, og det samme har jeg. Så langt har det ikke vært noen situasjoner som har medført rollekonflikter, sier vaktmesteren/styrelederen.

Etter å ha bodd i Bergheim Amfi helt siden tidenes morgen, det vil si desember 2002, og sittet som styreleder i 15 år; hva føler styrelederen er de beste sidene ved amfiet?

– Utvilsomt miljøet, beboerne. Dessuten er utsikten vår, åpenheten foran bygget, er en fin ting, og så ligger vi jo landlig til, men samtidig bynært, svarer Trond.

– Og utfordringene våre…?

– Bygget er 18 år, altså er vedlikehold et viktig tema. Alt som gjøres og skal gjøres nå må sees på med fokus miljø. Dessuten er vi i gang med endring fra analog til digital hverdag når det gjelder tv og internett; skylagring er et stikkord.

– Vedlikehold koster penger, det blir dyrere å bo her, eller…?

– Det blir ikke automatisk høyere faste utgifter selv om vi må ta opp lån til utbedrings-/vedlikeholdsarbeid. Vi har en økonomisk buffer, og den skal ikke stå der for å stå der, men brukes til nødvendig vedlikehold. På den måten ønsker vi å holde fellesutgiftene på et akseptabelt nivå. 

– En praktisk utfordring som vi alle er blitt konfrontert med; hunde-urin i inngangspartiet. Kan det være aktuelt å nekte hundehold hvis vi ikke blir kvitt dette?

– Å si nei til hunde-/husdyr er i praksis ikke mulig. All den stund det ikke ble tatt med inn i vedtektene i 2002, så må et slikt forslag ha 100 prosent tilslutning på et årsmøte. Det sier seg selv at det ikke vil skje, sier styrelederen og legger til at voksenopplæring nok er sameiets største utfordring:

– Da tenker jeg også på bruken av søppelkontainerne og også kontainerne som settes ut to ganger i året, stikkord risiko-avfall / elektriske artikler…

– Vi har fått med oss at hytta du og Helga har på Linesøya, det er et nødvendig fristed…

– Absolutt. Er jeg hjemme, så er jeg både styreleder og vaktmester 24/7. Derfor er det nødvendig å ta en time out i helgene, også for å få et miljøskifte som gjør at jeg kan beholde både trivsel og motivasjon overfor pliktene jeg har i sameiet.

– Hva med styrelederjobben og fremtiden?

– I alle år jeg har vært på valg har jeg spurt meg selv, «er jeg motivert for å gå på en ny periode»? Og ikke minst, jeg har bedt valgkomiteen å sjekke ut om det er andre i styret som kan tenke seg leder-jobben. Så langt har valgkomiteen ikke fått signal om det, og da er jeg altså blitt sittende. Men jeg er slett ikke styreleder for enhver pris. Neste anledning for bytte, vil være våren 2022. Da får vi se hva valgkomiteen får av signaler. Slik det er i dag er jeg i alle fall motivert for å fortsette som leder av styret, sier Trond Heimdal.

Tekst og foto:
TORE SÆTHER

3-romsleilighet i 2. etasje høyblokk til salgs.
Prisantydning kroner 3 790 000.
Visning torsdag 8. oktober fra klokken 17 til 18.

Lenke til finn-annonsen:

https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=193147191

Fra i dag av blir det nye rutiner i forbindelse med papp/papir og plastavfalls levering.

Etter ønske fra TRV sine sjåfører, er nevnte containere flyttet. Slik de står nå, mister vi kun én parkeringsplass. Håpet et at TRV-sjåførene takler dette

Gammel oppmerking og nye plasser blir justert så snart været tillater, med tanke på oppmerkingen.

Tekst og fotos:
Trond Heimdal /vaktmesteren

Da har styret omsider fått tak i to stykk dispensere til antibac.

Dispenserne er utplassert, én i foajeen, og én ved dør til heisrom i p-kjelleren.

Oppdaterte smitteverntiltak er også hengt opp på strategiske plasser. De følges selvfølgelig opp av den enkelte!

Tekst og fotos:
Trond Heimdal / vaktmesteren

Som kjent er vi ikke bortskjemt med rikelig plass til sykkelparkering her i bygget. Utbygger hadde tydeligvis ikke stort fokus på slikt!

Selv ikke rommet som brukes i dag til sykkelparkering, var tiltenkt dette formålet.

Men når det er sagt, vi må gjøre det beste ut av forholdene. Av den grunn, må det nok en gang komme en oppfordring til alle beboere.

I et overfylt rom med sykler, står det veldig mange inaktive sykler. Sykler som rett og slett ikke er i bruk. Derfor noen ønsker fra meg.

Ønske 1.             
Vi alle tenker tanken om vi har en sykkel stående der som ikke brukes lengre.

Ønske 2.             
Hvis ønske 1 får treff, JA, jeg har en sykkel stående der som overhodet ikke brukes lengre, hopper vi til ønske 3.

Ønske 3.             
Den aktuelle sykkelen/syklene, kan få nye eiere, eller noe slikt. Er det noen i deres krets som kanskje kan overta den, selges på Finn.no, gies bort eller leveres til Fretex eller lignende mottak? En kortvarig innsats fra den enkelte, så kanskje vi får frigjort noe plass i rommet?

Jeg vet at noen vil nevne at vi har bergrommet i enden av høyblokken. Der er det plass til mange sykler, vil vedkommende si. Riktig det, men forholdene er dessverre ikke optimale for sykkelparkering over tid i det rommet. Parkeres sykkelen der, er det på eierens eget ansvar.
Korttidsparkering i bergrommet, ja. Langtidsparkering, ikke noe særlig, mener nå jeg da.  

På forhånd takk for kommende strålende innsats ☺

Med vennlig hilsen
Vaktmester´n

Temaet er ikke nytt, skriver styreleder Trond Heimdal i en mail til oss alle, og temaet er gjesteparkering.

Å la våre gjester ha en fair sjanse til å finne parkering på vår p-plass, har til alle tider vært en utfordring – og er det ennå. Derfor er det også slik at en viktig ting ikke kan gjentas for ofte. Som styreleder Trond sier:

– Det er til tider stor pågang, og p-plassen ute har sin begrensing. 

Styrelederen kommer derfor med følgende oppfordring:
– Alle beboere har p-plass i p-kjelleren. Disse må benyttes også i sommerhalvåret slik at vi kan ha bra med plass til våre gjester. Korttidsparkering ute er selvfølgelig tillatt, men over-natten-parkering bør unngås. 

Så kan det i denne sammenhengen være grunn til å minne om at vi har en avtale med Bergheim barnehage som gjør at gjester til Amfiet mellom klokken 17 og 07 kan bruke barnehagens parkering.

Farlig feilparkering

Og mens vi er inne på parkering og parkeringsdisiplin. Beboer Jan Pedersen gjorde forleden en farlig observasjon som han delte med oss på vår lukkede facebook-gruppe.

Pedersen registrerte at en bilfører satte fra seg bilen utenfor hovedinngangen. Mens bilen sto der, feilparkert, kom ambulansen. Pedersen ble vitne til at ambulansefolkene måtte løfte båre over hekken for å komme frem til bilen.

Dette er et alvorlig varsku til alle oss som bor her i Bergheim Amfi og også en påminnelse om at vi har «kontroll» på våre gjesters parkering.

Trond Heimdal har følgende å si om parkering utenfor p-plassen, men inne på området:

– Kommer det korttidsbesøk til dere, sjekk at besøkerne ikke har parkert foran hovedinngangen. Selv om besøket bare er ment å vare i noen minutter, kan en ambulanse være «i hælene» på den som har tatt en parkerings-«short cut» og satt fra seg bilen foran hovedinngangen. Da kan problemet oppstå igjen.

Tekst: TORE SÆTHER