På veggene i leiligheten til nyvalgt medlem i amfistyret, Karin Letnes, henger det flere flotte akvarellmalerier, som hun selv har malt. Det er forresten ikke bare på veggene i hennes egen leilighet det henger bilder med Karins signatur.

– Jeg har gått på mange akvarellkurs opp gjennom årene, malt mange bilder, men har ikke hatt noen utstilling. Likevel er det noen som har vist interesse når de har sett at jeg har vært i gang med et nytt bilde, forteller Karin.

VI PRESENTERER STYRET

Vårt ferskeste styremedlem har alltid vært østbyjente. Født på gamle Strinda sykehus og oppvokst på Fagerheim Gård på Lade hvor faren var bestyrer. Hun giftet seg og flyttet sammen med sin Frank i 1962, og etter noen år mer midt i byen, gikk flyttelasset østover, til Persaunet, til huset som Frank hadde vokst opp i. Der ble de boende i rundt 35 år.

Rundt tiden da byen feiret 1000 årsjubileum (i 1997) begynte Karin og Frank å spekulere på om det kanskje var lurt å flytte i en leilighet.

– Det tok oss nesten fem år før vi bestemte oss for å satse på Bergheim Amfi. Før vi kom så langt, hadde vi blant annet vært og sett på en leilighet i Bergheim Terrasse, men de lange gangene ga oss en slags hotellfølelse, og den likte vi ikke. I februar 2003 fikk vi et vink om at det fortsatt var et par leiligheter som ikke var solgt. Den ene lå i 9. etasje og den andre i åttende. Vi valgte den i siste og har ikke angret på det valget. Vi har ikke angret en dag.

Betaling i elegant dameundertøy

Karin fikk allerede som 16-17-åring første smak på arbeidslivet, i form av en liten deltidsjobb i en kiosk i Klostergata. Det varte bare én måned og ble etterfulgt av stilling i brødbutikk og kolonialbutikk. Allerede et par år etter debuten i arbeidslivet fikk hun jobb i en undertøysbutikk i Prinsens gate. Der ble Karin i fire år – selv om «betalingen var mindre i kroner og øre og mer i pene truser», forteller Karin med et smil.

Jobbeveien førte henne videre til A. Dahl og senere Steen og Strøm, men med salg av samme artikler – og litt mer kroner og tilsvarende færre truser i lønningsposen, ikke sant, Karin…

To døtre langveis fra

Etter noen år sammen med sin Frank og fortsatt ingen tilvekst i familien, satte de to i gang adopsjonsprosess, to ganger, og i 1971 og to år etter, kom først Cathrine og så Camilla – begge fem måneder – den lange veien fra Sør-Korea til Norge. Karin ble «hjemmemamma» i 17 år. Uten at det var planlagt, ble Karin mot de fleste odds gravid; hun og Frank ble foreldre for tredje gang. Siste tilvekst i familien, Beate, fikk ganske fort tre mammaer, som Karin uttrykker det. Cathrine og Camilla tok seg veldig godt av lille-søsteren.

Sceneskifte på arbeidsfronten

Da Karin var klar igjen for arbeid utenfor hjemmet, innebar det et realt arenabyks – fra undertøy til omsorg.

– I 1991 ble jeg tilbudt jobb i hjemmesykepleien på Persaunet, og tre år åpnet det seg en mulighet til å jobbe på Tyholt dagsenter. Der ble jeg i ti år, til 2004, da jeg ble uføretrygdet og etter hvert pensjonert.

Inn med styre-erfaring

Etter å ha vært vara til styret her hos oss på Bergheim Amfi, ble Karin altså valgt som medlem. Og vervet er ikke det første i sitt slag for styrets eldste:

– Jeg har sittet i styret i tidligere Korea-foreningen i Trøndelag. Leder – eller president som vi kalte det – i en damelosje har jeg også vært. Litt erfaring har jeg altså, og når vi bor som vi gjør, så handler det jo om å ta et tak for fellesskapet. Om jeg skulle dumme meg ut på noe vis, så er jeg gammel nok til ikke å ta all verdens på vei. På den måten er jeg litt Pippi Langstrømpe: «Å, det der har jeg aldri gjort; så det klarer jeg helt sikkert.»

«For få sosiale tiltak»

Karin trives godt på Bergheim Amfi, men noe forbedringspotensial finnes det vel…?

– Jeg savner litt flere sosiale tiltak. Det er mange enslige og ensomme som bor bak dører her i sameiet. Det er synd at vi ikke har noe eget lokale/rom vi kan møtes. Neste år skal Bergheim Amfi feire 20-årsjubileum. Da må det vel bli noen beboertreff. Vi i styret har så vidt begynt å snakke om det.

– Apropos enslig, Karin. Du mistet jo din Frank i 2017 og har opplevd det å bo sammen med din kjære i mer enn 50 år for så å bli alene. Hvordan har du tatt det?

– Frank ble syk for 15 år siden; først «parkinson» og så i tillegg demens. På mange vis så mistet jeg Frank to ganger. Etter at han døde, fulgte et par riktig tøffe år. Det var så mye som skulle ordnes opp i. Jeg var hele tiden veldig sliten. Første tre år etter at Frank døde, hadde jeg overskudd til å sørge. Da kom følelsene, sier Karin. Med to av tre døtre som bor i Trondheim, i tillegg har hun fem barnebarn, så føler Karin at hun har det fint – på alle vis, her på Bergheim:

– Selv om jeg også trives i eget selskap, så hadde jeg altså ønsket meg noen flere sosiale treffpunkter i sameiet, sier Karin Letnes.

TEKST: Tore Sæther
 FOTO: Privat