«Fransk» norgesmester

Eva Kinn har både bodd lenge i Bergheim Amfi og har lang fartstid i styret. Men åtte år som styremedlem får holde, tenker den frankofile norgesmesteren i volleyball.

På andre siden av Trondheimsfjorden, i Hindrum, har Eva og ektemann Ingvald et fritidssted som de ofte benytter.

– Jeg har sittet lenge nok. Det er tid for å slippe til nye, og yngre, krefter, sier Eva og har følgende forklaring på at hun har vært en del av styret så pass lenge – to perioder og til sammen åtte år:

– Jeg har en del administrativ erfaring fra jobben min i skoleverket. I bofellesskap som i Bergheim Amfi synes jeg at man bør svare «ja» hvis man blir spurt om å sitte i styret. 

VI PRESENTERER STYRET

Eva og ektemannen Ingvald (Sivertsen) har forresten kjørt den motsatte «løypa» av den vanlige; mannlig student, gjerne fra Oslo, til Trondheim for å gå på NTH, finner trondheimspie. Søt musikk oppstår. I forholdet Kinn/Sivertsen var det Ingvald som dro til hovedstaden for å studere fransk, og de møttes på universitetet i Oslo der de begge fullførte fransk hovedfag våren 1974. To år etter giftet de seg og etablerte seg i Trondheim.

Men for å gå lenger tilbake i tid enn de 15-16-årene som Eva og Ingvald har bodd på toppen av høyblokka. Eva er oppvokst på Oslos østkant, i bydelen Nordre Åsen, ikke langt fra Skeid-banen, med mange og gode muligheter for friluftsliv og fysisk aktivitet i nærliggende Grefsenkollen, Maridalen, Lillomarka og resten av Nordmarka. 

Eva har alltid vært glad i å gå på tur, oppleve natur. Her er hun på toppen av Trollstigen, en gang på midten av 1970-tallet.

– Jeg er et turmenneske; syklet, gikk på ski og på beina – mye – både alene og sammen med venner. Nordre Åsen var et veldig fint område å vokse opp i, sier Eva. Etter 7 års folkeskole på Grefsen søkte Eva seg til «Katta» – Oslo Katedralskole – hvor hun var russ i 1966.

– På samme måte som jeg var interessert i mange former for idrett og friluftsliv, var jeg også opptatt av mange forskjellige fag. Jeg trivdes rett og slett på skole. Det var mange fag jeg kunne tenkt meg å satse på. Det ble mest språkfag.

Absolutt fransk hovedfag

Da Eva var ferdig på «Katta», siktet hun seg inn på universitetet. Én ting var hun helt sikker på; hun skulle ta fransk hovedfag. Det var bare litt usikkert hvilke «støttefag» hun skulle velge.

– Engelsk kunne være greit, så jeg startet der – med mellomfag. Så var jeg litt usikker på videre gang, men ble anbefalt å søke meg inn på den nyetablerte Norges Idrettshøgskole (NIH) før jeg gikk i gang med franskstudier. 

Studentidrettslaget med Eva (3) som lagkaptein var norgestopp i volleyball. Her lagbilde etter NM-tittel i 1974, som det første kvinnelaget i volleyball som ble belønnet med kongepokal.

NIH var et nytt utdanningstilbud, innviet i 1968 av statsminister Per Borten og med en annen trønder, Hans B. Skaset, som en viktig drivkraft i etableringen av den nye skolen. Timingen var perfekt for Eva; idrettsfag før hun gikk i gang med franskstudiene.

«Prøvekaniner» på idrettshøyskolen

– Vi som utgjorde det første kullet ved NIH ble en slags prøvekaniner for det nye studiet. Det var to fantastiske år i ei studentgruppe med veldig tett samhold.

Og på den nye skolen oppe ved Sognsvann, ble det en god miks av lesing og fysisk aktivitet. Eva valgte ballspill med volleyball som det sentrale. Det ble ikke bare ball i studieøyemed. Eva ble med på skolens volleyball-lag, og det endte med både seriemesterskap og cuptriumf med kongepokal. Eva var kaptein på det suksessrike studentlaget.

Tre år i Frankrike

Med NIH godt plassert i fagkretsen, la Eva ut på den franske hovedfag-veien. Det ble ikke bare et fint studium. Blant medstudentene fant hun også sin Ingvald. Deres felles interesse for det franske skulle senere også føre dem til Frankrike på to års opphold.

– Frankrike har i alle år vært vårt feriemål. I tillegg til de to årene midt på 80-tallet hvor hele familien var med, i Paris, var jeg også ett år (2000-2001) alene i Frankrike, i Caen i Normandie. Der hadde jeg fagpedagogisk ansvar på et norsk-fransk senter hvor vi hadde norske elever som tok grunnfag i fransk.

Som nyutdannet cand. philol. («lektor») var det muligheter for ytterligere studier og forskning. Det var ikke aktuelt for Eva:

– Etter åtte års universitetsstudier var jeg mer enn klar for det «virkelige» liv, som lærer, noe som hele tiden hadde vært min plan. Første stoppested ble Ski gymnas, og til Trondheim og jobb på trondhjemske «Katta» kom jeg i 1976.

Et helt liv med sang og musikk

Idrett og fransk var altså viktige områder i Evas tilværelse. Et tredje var sang og musikk. 

– Det har vært viktig for meg i hele livet. Helt siden jeg var lita jente har jeg sunget, over alt, alene eller sammen med andre, tidlig og sent, og etter hvert også i kor, forteller Eva og fortsetter:

Sang og musikk har vært en viktig del i Evas liv. På bildet over ser vi Oslo Katedralskoles kor som i 1965 deltok i en korkonkurranse i Wales og som ble nummer to i sin klasse. Bildet under er hentet fra «Katta-koret» (Peblingene) sin tradisjonelle Lucia-feiring.

– Jeg er vokst opp i et hjem med foreldre som var glade i å synge. Du kan si jeg var nærmest omringet av skillingsviser, revyviser, Chat Noir-nummer, Prøysen, Egner-viser og mange, mange andre. 

Korkonkurranse i Wales

Ganske tidlig ble det også «organisert» synging. Allerede som åtteåring ble Eva tatt opp i NRKs aspirantkor og rykket senere opp i jentekoret. Da hun begynte på gymnaset i Oslo, var det også der mulighet for å synge i kor, et kor som tydeligvis hadde kvaliteter:

– Vi deltok i en korkonkurranse i Wales og tok en andreplass i klassen for jentekor. Det var en veldig artig opplevelse.

Etter hvert ble korsangen danket ut av volleyballen. Det var tross alt ikke tid til begge deler i tillegg til universitetsstudiene.

– Men da jeg i 1976 flyttet til Trondheim og startet som lærer på Katedralskolen, opplevde jeg at det var et godt sang- og musikkmiljø på skolen. Jeg fikk igjen lyst til å synge i kor og det endte med plass først i Trondheim Symfoniorkesters kor og senere i Nidarosdomens Oratoriekor. Å være med der var en stor opplevelse. Likevel, etter drøyt ti år, innså jeg at det med familie – barn og barnebarn – og full jobb, ble en for krevende oppgave å være en del av et så hardtsatsende kor.

Suget etter å være korsanger hadde likevel ikke helt sluppet taket i Eva:

– Jeg ville prøve å finne meg et «prosjekt-kor», et godt kor, men hvor det kanskje var øvinger én gang annenhver uke. Så fant jeg «Chorus», et kor Harald Bjørkøy hadde tatt initiativ til, og der er jeg fortsatt med. I det siste har korona gjort det krevende å holde i gang, selv for oss i «Chorus». Nett-sang er ikke noe for meg, sier Eva med et smil.

Hvorfor til Bergheim?

Så hjem igjen, som det vel fortsatt heter på NRK-språk; hvordan havnet dere på Bergheim?

– Vi hadde bodd flere steder i Trondheim; på Kalvskinnet, på Søndre Hoem – i 23 år – og i sentrum, i Fjordgata. Å bo i leilighet i sentrum var i og for seg både fint og morsomt, men det ble ganske mye bråk i området, og derfor så vi oss om etter noe annet. 
– Gjennom jobben kjente vi Arve Tranøy og kona Marit som bodde på Bergheim Amfi. I første omgang var vi absolutt ikke klare for å flytte hit. Men så kunne vi fra Hoem se hvor sola skinte, og det var på Bergheim. Da det ble en leilighet ledig i 2005, la vi inn bud og fikk tilslag. Det har vi ikke angret på. Vi bor med så fin utsikt, med sol og så usjenert. Det er stille og rolig her, og jeg har aldri sovet så godt som etter at vi flyttet til Bergheim, smiler Eva.

– Og hvorfor styreverv?

– Som nevnt så synes jeg man skal være positiv til et slikt verv hvis man blir spurt. Jeg har egentlig vært med i styrer i mange sammenhenger; i lag, i kor og også i Kanalgården i Fjordgata, siste stoppested før Bergheim Amfi. 
– Det er også fint at det i et styre er folk med forskjellig bakgrunn og erfaringer. I Bergheim Amfi har vi nå nettopp det; dyktige folk – og fine folk. Så er det også en god balanse med både kvinner og menn i styret. Det synes jeg også er viktig.

Sameiets gode sider

– Du nevnte sol og utsikt og stille omgivelser som gode ting ved å bo i Bergheim Amfi. Andre pluss?

– Vi slipper snømåking! Tilgjengeligheten til marka er også viktig for meg. Bergheim Amfi er et praktbygg, selv om det nå riktignok er behov for en del større vedlikehold og oppgraderinger, men det sørger vi fortløpende for å få på plass. Det er flere eksempler på at vi slik sett ligger i forkant; vi får gjort ting, og andre i TOBB-«familien» følger etter.

– Vi er også så heldige at vi har en vaktmester og styreleder som Trond Heimdal. Han må vi holde på! Dessuten er det mye hyggelige folk her, gode naboer. Sommerfesten vi hadde på uteområdet i sjette etasje for eksempel, den var en suksess jeg synes vi må gjenta. 

– Vi har absolutt ingen planer om å flytte herfra, oppsummerer styremedlem Eva Kinn; men ut av styret, flytter hun 25. mars.

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Privat