Vel, nå skal dere ikke ta tittelen helt som den står skrevet. Men styremedlem Karin Enodd (72) har en spennende yrkeskarriere bak seg, en karriere som blant annet har ført henne til den belgiske byen.

             VI PRESENTERER STYRET

Mer om det om litt. Jeg starter hvor det hele startet – på Støren, fire-fem mil sør for Bergheim Amfi. Der ble Karin født, men de fem første årene ble tilbrakt i «utlendighet», på Bolsøya utenfor Molde. Så gikk turen tilbake til Støren, og etter endt barne- og realskole, var det dags for gymnas, eller altså videregående i dagens språkdrakt. 

Trondheim var nærmeste mulighet for støresbygger: – Det ble for langt unna for meg, for lange dager. Etter halvannet år ga jeg opp, fikk meg i stedet en jobb på Støren og ble også tidlig gift og mor til en datter, forteller Karin.

I 1984 flyttet Karin fra Støren til Trondheim, som ble en toårig holdeplass før ferden gikk videre til Oslo. Der fikk Karin jobb i det som den gang het Norsk Kommuneforbund, i dag Fagforbundet. Det arbeidet hun i ti år før hun ble ansatt i LO, hvor hun holdt arbeidsmessig hus til 2014 da hun gikk av med pensjon. Og nå nærmer vi oss Brussel…

– Fra 2003 til 2006 var jeg en del av EU-delegasjonen i Brussel. Delegasjonen er å betrakte som Norges ambassade til EU. Men siden «ambassader» bare er mellom nasjoner, bruker man betegnelsen delegasjon, selv om altså arbeidsoppgavene er mye godt de samme som det ambassader tar seg av, forklarer Karin og legger til:

– Når jeg ser tilbake, må jeg si at jeg har vært heldig som har fått mange spennende jobber. I Brussel var jeg det man kaller arbeidsråd, en stilling på linje med departementsråd. Der jobbet jeg med arbeidsrettsspørsmål; lovutvikling, arbeidsmiljø, sysselsetting og likestilling.

Fra 2008 til 2010 fikk Karin nok en jobb i Brussel, denne gangen på LOs kontor:

– Arbeidsområdene var stort sett de samme som de jeg hadde ved EU-delegasjonen, men denne gangen som «lyttepost» for fagbevegelsen.

– Hvilke opplevelser og minner sitter du igjen med fra årene i Belgia?

– Noe av det sterkeste er en erkjennelse av at Norge slett ikke er så spesielt som vi gjerne får inntrykk av i mange sammenhenger. Vi har mye til felles med resten av Europa. Men vi er – sammen med resten av de nordiske landene – kommet et godt stykke lenger enn mange andre europeiske land når det gjelder velferd og arbeidslivsspørsmål. Og det mener jeg er et konkurransefortrinn. 

– En annen opplevelse fra Brussel er jo at EU-kvernen, den maler veldig langsomt, smiler Karin.

Brussel er heller ikke Karin Enodds eneste utenlandske arbeidssted. Som LO-medarbeider var hun i Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO) – i Geneve – med tre ukers opphold hvert år i en syvårsperiode. I ILO-hovedkvarteret var Karin ikke minst engasjert i spørsmål knyttet til mødrevern og utarbeiding av arbeidslivskonvensjoner. 

Og som om ikke det var nok, ja, så førte LO-jobben Karin også til New York; to uker i året i fem år fra 2009. Her var «kontoret» FNs kommisjon.

Men hjem igjen som det gjerne heter på NRK-språket. Hvordan havnet Karin og ektemann Odd (Langklopp) i Bergheim Amfi?

– Vi var enige om at Oslo kanskje ikke var stedet for oss som pensjonister. Datter Gunn Randi og svigersønn Rune hadde kikket litt på eiendomsannonser og kom over en ledig leilighet her i Bergheim Amfi. Det var i november 2013, og Odd og jeg var på Gran Canaria da telefonen ringte. Gunn Randi kunne fortelle om leiligheten her i 8. etasje. Vi sa at det kunne være aktuelt for oss. Datter og svigersønn fikk ordnet med privat visning og meldte tilbake at dersom ikke dette var bra nok, så visste ikke de. Vi var enig og «kjøpte usett». Vi er litt sånn impulsive vi, skjønner du…

– Så etter snart syv år i høyblokkas 8.etasje. Var det et lykkelig valg av ny bolig?

– Absolutt. Jeg har alltid bodd i leilighet etter at jeg flyttet fra Støren. Her har vi fått en leilighet som passer oss og med fin utsikt. Så har vi erfart at det er mye trivelige folk som bor her. Jeg kan ikke huske at jeg har støtt på noen som ikke har vært det, og det er jo både viktig og fint. Vi må huske på at vi egentlig er hverandres bomiljø.

– Styreleder Trond og «vise» Rolf er tydelige styremennesker, og det er også du, ikke sant?

– Det kan du si. At jeg ble innvalgt i styret i Bergheim Amfi etter å ha bodd her ganske kort tid, det synes jeg var og er en gave, rett og slett. Jo, jeg kan nok kalles et styremenneske etter mange år i forskjellige LO-sammenhenger, i landsstyret i Kommuneforbundet for eksempel. Og så har jeg også fire styreår bak meg i Trondheim Arbeiderparti, alt sammen verv som har vært veldig lærerike. Kunnskapsmessig påfyll er viktig for meg, skjønner du.

– Som styremedlem her hos oss, hvilke er dine hjertesaker?

– Det er å bidra til å skape trivsel, til at det fortsetter å være pent og rent rundt oss – som det i det store og hele er. Og så må jeg få gi en honnør til det arbeidet som utsmykningskomiteen med Rita Mørk i spissen utfører. De er virkelig med på å skape trivsel. I fjor sommer arrangerte vi som de fleste vet en sommerfest for amfiboerne. Det kom ganske mange, og det var et trivelig «prosjekt». Nå sørget korona for at vi ikke fikk gjentatt suksessen i sommer, men vi har slett ikke lagt bort ideen. Kanskje en oppfølger neste sommer…

– Ellers er det selvsagt viktig at vi i styret sørger for at økonomien i sameiet er i orden og at vi har en struktur i arbeidet vårt som fungerer.

– Hvilke utfordringer og muligheter kan du se i «landskapet» foran oss?

– Det aller meste fungerer godt. Det er for eksempel viktig at vi fortsetter det gode vedlikeholdet av huset. Å ha en langtidsplan for vedlikehold er også en del av dette. At vi har en vaktmester som fungerer utmerket er også et stort pluss, ikke minst at vi har en vaktmester som er fast ansatt. Det har jeg troen på.

– Hvis du prøver å se inn i glasskula og se for deg hvordan Bergheim Amfi ser ut om, la oss si, 10-15 år. Hva ser du da?

– Jeg tror bestemt vi vil se for oss en lett gjenkjennbar eiendom, med huset, parkeringsplassen og utearealene. Hvordan huset ser ut innvendig, det beror mye på oss beboere. Og husk, et godt bomiljø, det er smittsomt, understreker Karin Enodd

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Privat