Sist sommer ble det på oppfordring holdt improviserte minikonserter i Amfiet. Det likte både tilhørerne og Carl Fredrik Wold (65), mannen med saxofonen.

Eller helt korrekt saxofonene. Han har to av dem. Hovedinstrumentet er en barytonsax, mens den minste er en altsax.

– Den lille klinger én oktav lysere, forteller Wold. Og så er alt´n en god del mindre og lettere å bære på og egner seg derfor godt som turnésaxofon, for eksempel når det skal være  kosemusikk for medlemmene om kveldene.

Bispehaugen-gutt
Carl Fredrik, “Calle”  for dem som kjenner ham godt, vokste opp i Haldens gate, ekte Bispehaugen-gutt med andre ord. Blant dem som vokste opp i de omgivelsene like etter andre verdenskrig, ble det enten idrett eller musikk, for veldig mange. For vår konsertmester altså musikk. Hans fem år eldre søster ble forbildet.

– Hun var faktisk blant de første jentene som fikk være med i skolekorpset på Bispehaugen. Inntil da, midt på 1950-tallet, var det guttemusikk. Jentene fikk ikke være med fordi man mente jentekroppene ikke tålte å traktere  blåseinstrument. Tenk det…!

Klarinett var førstevalg
Med storesøster trygt plassert blant småbispan – uttrykket var langt fra født, men det var det de var, småbisper – hadde lillebror Carl Fredrik noe å hige etter.

– Jeg så for meg selv med en klarinett. Det var det jeg ønsket å få spille. Og slik ble det også. Jeg startet med en b-klarinett med albert-system, en type klarinett med færre blanke klaffer enn dagens klarinetter med böhm-system. Min første lærer var Arne Sødahl, musikkløytnant i Divisjonsmusikken. En trivelig kar og god lærer, minnes Wold.

“Det står en sax og venter på deg”
Elleve år var unge Wold da han startet i skolekorpset. I tre år var han klarinettist, både med b- og ess-klarinett i hendene. Men så kom det en melding fra korpsets legendariske dirigent, musikkfenrik Rolf A. Stokke, en melding som skulle få stor betydning for ungguttens videre musikkliv:

“Calle, det står en barytonsax, av merke Orchi, og venter på deg hos Olaf T. Ranum”, forkynte Stokke.

Dermed ble det saxofon for Carl Fredrik, både i skolekorpset, deretter i Bispehaugen Ungdomskorps og i dag i Bispehaugen Veterankorps.

Spilte i to korps
– En periode spilte jeg både i skolekorpset og ungdomskorpset. Det var tillatt å være medlem i bare ett korps. Den første tiden var det skolekorpset som måtte prioriteres om det ble spillekollisjoner. Men fra 1963 var jeg medlem av ungdomskorpset.

– Det var en fascinerende overgang, på hver øvelse å sitte sammen med folk som var eldre enn meg, og flinkere enn meg. Det var bare å suge til seg tricks og inspirasjon.

I sekstett med sax´n
Carl Fredrik var flink til begge deler og ble hentet inn i “Tequila”  – en sekstett hvor halvparten av besetningen var saxofonister.

– Vi visste ikke den gang at tequila var navnet på en drink, bare at navnet var tøft. Og så spilte vi bare trestemte ting. Fester, ikke minst på steder utenfor Trondheim, var vår arena. Vi spilte mye skikkelige klinelåter, smiler sax-Calle.

Festfolket likte det tydeligvis:

– Vi fikk mange jobber. Spilte nesten hver eneste helg i de to-tre årene vi holdt på. Ei fin ungdomstid; vi tjente penger, og så fikk vi Trubben (den brune restauranten “Trubadur” i Kongens gate) som møteplass. Mange trivelige stunder over en øl eller tre…

Los Vargas
Tjeneste i kongens klær avbrøt Tequila-moroa. De kom sammen en liten stund etter førstegangstjensten, men snart var Wold over i en annen sekstett. Los Vargas var navnet. Også her var det gjort plass til tre saksofoner, også dette orkesteret var festmusikere.

– Vi skal kanskje være litt forsiktig med å kalle oss “musikere”. Egentlig gjelder det for folk som har tatt musikk-utdannelse. Fest-musikanter, det var det vi var.

Fra ungdom til veteran
Fem-seks år holdt “vargasene” det gående. Etterhvert ble det lenger mellom spillejobbene og for Carl Fredrik mer og mer ungdomskorpset. Blant “storbispan” både spilte og administrerte han. Hadde hele tiden styreverv i tillegg til å traktere saxofonen.

I 1991, mens han ennå var aktiv i ungdomskorpset, var han med å stifte Bispehaugen Veterankorps. Det ble også noen år senere hans korpsarena.

Spiller gla´musikk
Der er Carl Fredrik Wold og barytonsaxofonen nå, øvelser én gang hver fjortende dag.

– På papiret er vi ca 60, og rundt halvparten så mange dukker opp på hver øvelse. Det er faktisk ganske mange veldig dyktige musikanter(!) blant oss.

– Selvsagt kunne vi ha hatt fellesøvelser litt oftere. For meg ville det ha vært en fordel. Alene øver jeg egentlig alt for lite. Det er noe som heter dørstokkmil også for oss veteranmusikanter…

– Når vi møtes er det gladmusikk som gjelder; det er det vi opptrer med, enten det er innendørs eller ute på gata.

De faste postene
For bispehaugenveteranene er det fire tradisjoner som følges opp i løpet av musikkåret:

– Først er det et årlig arrangement på Solbakken skole i februar. Det er noe vi ikke er involvert i arrangementet av, men vi blir invitert for å spille, gjerne sammen med et lokalt kor; Jonsvatnet sangkor, tror jeg det heter.

– I år var det forresten et garasjeband som fremførte egne ting. Ved å sette sammen vanlige instrument med forskjellige andre ting søkte de å fremskaffe nye lyder. Det klarte de…

April-arrangementet
– I april har vi vårt eget arrangement, en konsert hvor vi inviterer andre til å delta. Her har både Det Norske Foreldreorkester (strykere), Trondheim Accordion Club og Berg Skoles Veterankorps deltatt. I år kommer forøvrig også Ranheim Veterankorps.

Innleies på 17. mai
Årets fremste høytidsdag for alle norske musikkorps, 17. mai, er det også for bispehaugenveteranene.

– Da blir vi innleid av Trondheim kommune for å spille i borgertoget. Mellom barnetoget og borgertoget har vi Nordre gate, i krysset med Dronningens gate, som arena for en minikonsert med nasjonale sanger.

– Før vi kommer så langt har vi spilt ved seremonien ved kong Olav-statuen.

Den lyseste stemningen
Desember og adventstid, og igjen tradisjonsarrangement for Wold og resten av musikkveteranene.

– Da er det Frimurerlogen og Trondheim Byscene (tidligere Arbeiderforeningen) som huser oss. Vi spiller often sammen med ungdomskorpset vårt, et veldig dyktig korps som hevder seg godt i mange konkurranser.

– Ungdomskorpset stiller med meget krevende repertoar. Vi står for de lysere tonene i konserten. Publikum liker det.

Busstur
Så skal vi absolutt ikke glemme de årlige utfluktene, bussturene:

– Vi bare må ha en slik tur sammen. Mange av oss har kjent hverandre nesten et helt liv og spilt sammen nesten like lenge. Vi er nesten som familie, og de årlige bussturene er viktige for oss.

– Vi holder oss stort sett til nærmiljøet, til Midt-Norge, men i fjor var vi i Danmark og holdt konsert både i Aalborg og i Skagen. Årets tur skal forresten gå til Kristiansund.

Amfi-konsertene
Vi avrunder dette intervjuet der vi startet, på hjemmebane, i Amfiet. Carl Fredrik Wold stilte med sin barytonsax og rytmekomp.

– Jeg fant noter til kompet på nettet, lastet det ned og inn på min rytmemaskin, og så lot jeg det akkompagnere saxofonsoloen.

– Det ble godt mottatt. Kan vi forvente oss oppfølgere når det blir sommervarmt i Amfiet?

– Jeg  var kjekk nok til å spørre om det var ønskelåter blant tilhørerne og fikk “Slow boat to China” som svar. Jeg kom så langt som til å laste ned notene og sette sammen kompet, men så fikk vi mest dårlig vær, lite egnet for utendørskonsert.

– Låten er klar. Så om det er interesse, ser jeg ikke bort fra at det kan bli både ønskemelodi fra Kina og andre låter i en ny minikonsert på Amfiet, lover Carl Fredrik Wold.

«Kinesisk smakebit»
Hvis dere klikker på lenken nedenfor, kan dere få en smakebit på hvordan ønskemelodien kan låte. Det står en sax (jeg tror det er en barytonsax) midt i bildet. I forkant er det to sangere. Noen som kan stille opp sammen med orkestmester Wold…?

http://www.youtube.com/watch?v=q4BwmJq0IWw

Tre kjappe

(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
Desember 2002 – jeg og kone May Irene var blant de aller første som flyttet inn.

(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
Det er behagelig stille her og begrenset med snømåking og hagestell, for å si det slik. En god ”retardasjon” i livet, synes jeg. Vi hadde et relativt stort hus, men da våre to sønner flyttet hjemmefra, ble det bare for mange tomme rom. Saxofonene fikk til og med sitt eget… Det var absolutt dags for å flytte inn i en leilighet.

(3) Hva kan bli bedre?
Det hadde vært fint om vi hadde fått et el-uttak knyttet til hver plass i garasjen. Med stadig flere el- og hybrid-biler blir det flere som vil ha behov for det. En annen ting, kanskje et moment til vårdugnaden, er knyttet til grinden på toppen av trappen på baksiden av huset, mot skogen. Der er jordkanten så høy at den sammen med snø og is skaper litt problemer på denne tiden av året.

Intervju: TORE SÆTHER