Leilighet i 5. etasje lavblokk er nå lagt ut til salgs.

Leiligheten er på 66 kvadratmeter primærrom. Den har ett soverom. Prisantydning er på
3 290 000 kroner.

Det er visning torsdag 20. mai klokken 17:00 til 18:00.

Lenke til annonsen på finn.no finner du her:

https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=217931280&alertType=ss&WT.synd_type=agent&finnMail=agent&stored-id=35770131

Styret har vedtatt enstemmig at den mørke fargen på de seks søylene i foajeen beholdes. Ett medlem av utsmykningskomiteen (UK) har sagt seg sterkt uenig i fargevalget.

Fra styremøtet holdt 27. april fremgår det også at det nå er gjort vedtak om etablering av sykkelstativ i sykkelboden. Fra vaktmesteren er det også notert et aldri så lite hjertesukk…

Informasjonsskrivet fra det siste styremøtet finnes under filen «styret»

På veggene i leiligheten til nyvalgt medlem i amfistyret, Karin Letnes, henger det flere flotte akvarellmalerier, som hun selv har malt. Det er forresten ikke bare på veggene i hennes egen leilighet det henger bilder med Karins signatur.

– Jeg har gått på mange akvarellkurs opp gjennom årene, malt mange bilder, men har ikke hatt noen utstilling. Likevel er det noen som har vist interesse når de har sett at jeg har vært i gang med et nytt bilde, forteller Karin.

VI PRESENTERER STYRET

Vårt ferskeste styremedlem har alltid vært østbyjente. Født på gamle Strinda sykehus og oppvokst på Fagerheim Gård på Lade hvor faren var bestyrer. Hun giftet seg og flyttet sammen med sin Frank i 1962, og etter noen år mer midt i byen, gikk flyttelasset østover, til Persaunet, til huset som Frank hadde vokst opp i. Der ble de boende i rundt 35 år.

Rundt tiden da byen feiret 1000 årsjubileum (i 1997) begynte Karin og Frank å spekulere på om det kanskje var lurt å flytte i en leilighet.

– Det tok oss nesten fem år før vi bestemte oss for å satse på Bergheim Amfi. Før vi kom så langt, hadde vi blant annet vært og sett på en leilighet i Bergheim Terrasse, men de lange gangene ga oss en slags hotellfølelse, og den likte vi ikke. I februar 2003 fikk vi et vink om at det fortsatt var et par leiligheter som ikke var solgt. Den ene lå i 9. etasje og den andre i åttende. Vi valgte den i siste og har ikke angret på det valget. Vi har ikke angret en dag.

Betaling i elegant dameundertøy

Karin fikk allerede som 16-17-åring første smak på arbeidslivet, i form av en liten deltidsjobb i en kiosk i Klostergata. Det varte bare én måned og ble etterfulgt av stilling i brødbutikk og kolonialbutikk. Allerede et par år etter debuten i arbeidslivet fikk hun jobb i en undertøysbutikk i Prinsens gate. Der ble Karin i fire år – selv om «betalingen var mindre i kroner og øre og mer i pene truser», forteller Karin med et smil.

Jobbeveien førte henne videre til A. Dahl og senere Steen og Strøm, men med salg av samme artikler – og litt mer kroner og tilsvarende færre truser i lønningsposen, ikke sant, Karin…

To døtre langveis fra

Etter noen år sammen med sin Frank og fortsatt ingen tilvekst i familien, satte de to i gang adopsjonsprosess, to ganger, og i 1971 og to år etter, kom først Cathrine og så Camilla – begge fem måneder – den lange veien fra Sør-Korea til Norge. Karin ble «hjemmemamma» i 17 år. Uten at det var planlagt, ble Karin mot de fleste odds gravid; hun og Frank ble foreldre for tredje gang. Siste tilvekst i familien, Beate, fikk ganske fort tre mammaer, som Karin uttrykker det. Cathrine og Camilla tok seg veldig godt av lille-søsteren.

Sceneskifte på arbeidsfronten

Da Karin var klar igjen for arbeid utenfor hjemmet, innebar det et realt arenabyks – fra undertøy til omsorg.

– I 1991 ble jeg tilbudt jobb i hjemmesykepleien på Persaunet, og tre år åpnet det seg en mulighet til å jobbe på Tyholt dagsenter. Der ble jeg i ti år, til 2004, da jeg ble uføretrygdet og etter hvert pensjonert.

Inn med styre-erfaring

Etter å ha vært vara til styret her hos oss på Bergheim Amfi, ble Karin altså valgt som medlem. Og vervet er ikke det første i sitt slag for styrets eldste:

– Jeg har sittet i styret i tidligere Korea-foreningen i Trøndelag. Leder – eller president som vi kalte det – i en damelosje har jeg også vært. Litt erfaring har jeg altså, og når vi bor som vi gjør, så handler det jo om å ta et tak for fellesskapet. Om jeg skulle dumme meg ut på noe vis, så er jeg gammel nok til ikke å ta all verdens på vei. På den måten er jeg litt Pippi Langstrømpe: «Å, det der har jeg aldri gjort; så det klarer jeg helt sikkert.»

«For få sosiale tiltak»

Karin trives godt på Bergheim Amfi, men noe forbedringspotensial finnes det vel…?

– Jeg savner litt flere sosiale tiltak. Det er mange enslige og ensomme som bor bak dører her i sameiet. Det er synd at vi ikke har noe eget lokale/rom vi kan møtes. Neste år skal Bergheim Amfi feire 20-årsjubileum. Da må det vel bli noen beboertreff. Vi i styret har så vidt begynt å snakke om det.

– Apropos enslig, Karin. Du mistet jo din Frank i 2017 og har opplevd det å bo sammen med din kjære i mer enn 50 år for så å bli alene. Hvordan har du tatt det?

– Frank ble syk for 15 år siden; først «parkinson» og så i tillegg demens. På mange vis så mistet jeg Frank to ganger. Etter at han døde, fulgte et par riktig tøffe år. Det var så mye som skulle ordnes opp i. Jeg var hele tiden veldig sliten. Første tre år etter at Frank døde, hadde jeg overskudd til å sørge. Da kom følelsene, sier Karin. Med to av tre døtre som bor i Trondheim, i tillegg har hun fem barnebarn, så føler Karin at hun har det fint – på alle vis, her på Bergheim:

– Selv om jeg også trives i eget selskap, så hadde jeg altså ønsket meg noen flere sosiale treffpunkter i sameiet, sier Karin Letnes.

TEKST: Tore Sæther
 FOTO: Privat 

59 seksjonseiere avga stemme til årsmøte 2021, det andre digitalt gjennomførte i Bergheim Amfis historie.

– Men nå håper vi virkelig at det neste år kan gjennomføres et årsmøte på normalt, fysisk vis, sier styreleder Trond Heimdal og legger til:

– Selv om myndighetene kan gi grønt lys for gjennomføring av digitalt årsmøte også etter at korona-restriksjoner er opphevet, er et fysisk møte å foretrekke – også fordi vi da kan gjennomføre et beboermøte i forlengelsen av årsmøtet.

59 avgitte stemmer er 15 mindre enn til fjorårets digitale årsmøte, men bare en håndfull færre enn det som har vært vanlig stemmetall på fysisk gjennomførte årsmøter.

Alle saker vi beboere skulle svare ja eller nei på, fikk enstemmig ja. Ett punkt fikk én nei-stemme, og det var til sak 4 – godtgjørelse til styret.

Til gårsdagens møte, hvor styret var samlet på mesaninen, var det gitt anledning for beboere å ta kontakt om man ønsket. Den muligheten var det ingen som benyttet seg av.

Valgkomiteens innstilling ble altså enstemmig vedtatt, som gjør at vi nå har følgende styre:

Styreleder Trond Heimdal (ikke på valg), styremedlem Karin Enodd (ikke på valg), styremedlem Rolf Kulseth (for to år, gjenvalgt), styremedlem Einar Sørensen (for to år, gjenvalgt), og Karin Letnes (for to år, ny).
I tillegg har styret to varamedlemmer, begge valgt for ett år: Frode Grindvold (gjenvalgt) og Lena Pedersen (ny).

Øvrige valg:
Valgkomiteen: Halldis Dahl og Grethe Nergård (begge for to år)
Utsmykningskomiteen: Rita Østerlie Mørch (for ett år) og Grethe Nergård (for to år)

TEKST OG FOTO:
Tore Sæther

I dag ble det lagt ut på finn.no en Bergheim Amfi-leilighet med prisforlangende 3,5 millioner.

Leiligheten ligger i høyblokk og har 78 kvadratmeter p-rom og ett soverom.
Visning er 18. mars fra klokken 17 til 18.
Lenke til finn-annonsen:
https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=210807620&alertType=ss&WT.synd_type=agent&stored-id=35770123

Tidlig tirsdag morgen hadde vi besøk av to frekke og freidige innbruddstyver. Dette er det første tilfellet siden vi høsten 2017 etablerte Securitas-kameraovervåkning i Bergheim Amfi.

Vaktmester Trond Heimdal forteller:

– Da jeg kom på jobb oppdaget jeg sigarett-stump på gulvet i foajeen – foran postkasserekken ved heisene. Det syntes jeg var litt rart, men da jeg fikk «konferert» med overvåkningskamera, skjønte jeg hva som hadde skjedd.

Kontakt med Securitas avslørte at det hadde vært to menn i bygget:

– Kameraene fanget opp de to utenfor hoveddøren klokken 05:14. Opptakene viste at de brukte et redskap for å «jekke» opp døren. Det er en liten svakhet på døren med tanke på døråpning uten nøkkel (se bildet under). Det har vi nå tatt grep for å gjøre noe med. Det er bestilt utbedring fra blikkenslager, som vil legge på en plate over den lille åpningen, forteller vaktmester Trond.

De to innbryterne, som for øvrig ikke hadde verken maske, finlandshette eller munnbind, gikk rett bort til postkassene ved heisen, kikket gjennom åpning på flere og forsøkte – uten å lykkes – å åpne én av kassene.

Deretter gikk de begge ned i garasjekjelleren hvor de på nytt ble fanget opp av kamera, og alarmen gikk hos Securitas. Da viser video-telleren at klokken var 05:33. Seks minutter senere ble de tilropet fra alarmsentralen. Det var nok til at de to mennene forlot garasjeanlegget gjennom ytterdøren ved enden av D-delen.

– Før de dro, hadde de tatt seg inn i to biler; ingen av bilene er skadet, så vidt jeg har fått beskjed om. Ingen ting er heller forsvunnet fra bilene. Noe fikk de med seg; en kostbar sykkellykt til et par tusen kroner ble stjålet, forteller Trond (bildet). I formiddag var han på politihuset og leverte en formell anmeldelse sammen med kopi av videoen i det aktuelle tidsrommet.

Dersom det viser seg at noe er stjålet, enten fra sykler eller biler, er det opp til hver enkelt å melde dette til politiet. I så fall bruk referansekode PO-ID19.
For å kunne melde krav til forsikringsselskap, er det nødvendig at eventuelt tyveri blir meldt til politiet.

Et par ting er viktig å legge merke til i bakkant av denne, heldigvis sjeldne, hendelsen:

* Det er en nyttig påminnelse for oss alle at vi ikke bør la verdigjenstander ligge i bilen, huske å låse bil og også ta med seg verdifulle gjenstander på sykler (jfr. sykkellykten som forsvant).

* Alarm-kontrakten med Securitas er ikke noe vi bare «smykker» oss med. Det er et opplegg som fungerer. Tirsdagsmorgenen rykket Securitas ut med to biler, og etter å ha varslet politiet, kom flere politibiler også med hundepatrulje til stedet.

Selv om innbryterne denne gangen ikke gjorde det minste for å skjule sin identitet, er det slett ikke sikkert at politiet får tak i de to. Men er det «kjentfolk», så bør det være en ganske så enkel sak.

– Og så vil jeg til slutt, understreke en ting for å berolige de som eventuelt synes dette er i overkant skummelt: Vi har siden Bergheim Amfi ble åpnet for innflytting – i desember 2002 – aldri hatt ikke-inviterte gjester som har forsøkt å ta seg inn i en leilighet, forteller Trond Heimdal.

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Trond Heimdal og Tore Sæther

PS!
Innbruddet hos oss nådde også Adresseavisens nyhetsredaksjon…

Den siste leiligheten som ble lagt ut for salg hos oss i Bergheim Amfi, ble kjapt omsatt.

Allerede 11 dager etter at leiligheten i 9. etasje ble lagt ut på finn.no, og på første visning, ble den solgt – for prisforlangende, kr. 5 390 000.

Så vidt jeg har oversikt over, er det nå to leiligheter som er lagt ut for salg som ennå ikke er omsatt.

Her er en oversikt – med noen få huller, riktignok – over leilighetsomsetningen fra 2014 og frem til i dag.

SISTE:
Like etter at denne saken ble skrevet, tikket ny info. inn:
Leiligheten i 3. etasje er nå også solgt. Den gikk for 3 450 000 kroner, som er 160 000 kroner over prisforlangende.

Eva Kinn har både bodd lenge i Bergheim Amfi og har lang fartstid i styret. Men åtte år som styremedlem får holde, tenker den frankofile norgesmesteren i volleyball.

– Jeg har sittet lenge nok. Det er tid for å slippe til nye, og yngre, krefter, sier Eva og har følgende forklaring på at hun har vært en del av styret så pass lenge – to perioder og til sammen åtte år:

– Jeg har en del administrativ erfaring fra jobben min i skoleverket. I bofellesskap som i Bergheim Amfi synes jeg at man bør svare «ja» hvis man blir spurt om å sitte i styret. 

VI PRESENTERER STYRET

Eva og ektemannen Ingvald (Sivertsen) har forresten kjørt den motsatte «løypa» av den vanlige; mannlig student, gjerne fra Oslo, til Trondheim for å gå på NTH, finner trondheimspie. Søt musikk oppstår. I forholdet Kinn/Sivertsen var det Ingvald som dro til hovedstaden for å studere fransk, og de møttes på universitetet i Oslo der de begge fullførte fransk hovedfag våren 1974. To år etter giftet de seg og etablerte seg i Trondheim.

Men for å gå lenger tilbake i tid enn de 15-16-årene som Eva og Ingvald har bodd på toppen av høyblokka. Eva er oppvokst på Oslos østkant, i bydelen Nordre Åsen, ikke langt fra Skeid-banen, med mange og gode muligheter for friluftsliv og fysisk aktivitet i nærliggende Grefsenkollen, Maridalen, Lillomarka og resten av Nordmarka. 

– Jeg er et turmenneske; syklet, gikk på ski og på beina – mye – både alene og sammen med venner. Nordre Åsen var et veldig fint område å vokse opp i, sier Eva. Etter 7 års folkeskole på Grefsen søkte Eva seg til «Katta» – Oslo Katedralskole – hvor hun var russ i 1966.

– På samme måte som jeg var interessert i mange former for idrett og friluftsliv, var jeg også opptatt av mange forskjellige fag. Jeg trivdes rett og slett på skole. Det var mange fag jeg kunne tenkt meg å satse på. Det ble mest språkfag.

Absolutt fransk hovedfag

Da Eva var ferdig på «Katta», siktet hun seg inn på universitetet. Én ting var hun helt sikker på; hun skulle ta fransk hovedfag. Det var bare litt usikkert hvilke «støttefag» hun skulle velge.

– Engelsk kunne være greit, så jeg startet der – med mellomfag. Så var jeg litt usikker på videre gang, men ble anbefalt å søke meg inn på den nyetablerte Norges Idrettshøgskole (NIH) før jeg gikk i gang med franskstudier. 

NIH var et nytt utdanningstilbud, innviet i 1968 av statsminister Per Borten og med en annen trønder, Hans B. Skaset, som en viktig drivkraft i etableringen av den nye skolen. Timingen var perfekt for Eva; idrettsfag før hun gikk i gang med franskstudiene.

«Prøvekaniner» på idrettshøyskolen

– Vi som utgjorde det første kullet ved NIH ble en slags prøvekaniner for det nye studiet. Det var to fantastiske år i ei studentgruppe med veldig tett samhold.

Og på den nye skolen oppe ved Sognsvann, ble det en god miks av lesing og fysisk aktivitet. Eva valgte ballspill med volleyball som det sentrale. Det ble ikke bare ball i studieøyemed. Eva ble med på skolens volleyball-lag, og det endte med både seriemesterskap og cuptriumf med kongepokal. Eva var kaptein på det suksessrike studentlaget.

Tre år i Frankrike

Med NIH godt plassert i fagkretsen, la Eva ut på den franske hovedfag-veien. Det ble ikke bare et fint studium. Blant medstudentene fant hun også sin Ingvald. Deres felles interesse for det franske skulle senere også føre dem til Frankrike på to års opphold.

– Frankrike har i alle år vært vårt feriemål. I tillegg til de to årene midt på 80-tallet hvor hele familien var med, i Paris, var jeg også ett år (2000-2001) alene i Frankrike, i Caen i Normandie. Der hadde jeg fagpedagogisk ansvar på et norsk-fransk senter hvor vi hadde norske elever som tok grunnfag i fransk.

Som nyutdannet cand. philol. («lektor») var det muligheter for ytterligere studier og forskning. Det var ikke aktuelt for Eva:

– Etter åtte års universitetsstudier var jeg mer enn klar for det «virkelige» liv, som lærer, noe som hele tiden hadde vært min plan. Første stoppested ble Ski gymnas, og til Trondheim og jobb på trondhjemske «Katta» kom jeg i 1976.

Et helt liv med sang og musikk

Idrett og fransk var altså viktige områder i Evas tilværelse. Et tredje var sang og musikk. 

– Det har vært viktig for meg i hele livet. Helt siden jeg var lita jente har jeg sunget, over alt, alene eller sammen med andre, tidlig og sent, og etter hvert også i kor, forteller Eva og fortsetter:

– Jeg er vokst opp i et hjem med foreldre som var glade i å synge. Du kan si jeg var nærmest omringet av skillingsviser, revyviser, Chat Noir-nummer, Prøysen, Egner-viser og mange, mange andre. 

Korkonkurranse i Wales

Ganske tidlig ble det også «organisert» synging. Allerede som åtteåring ble Eva tatt opp i NRKs aspirantkor og rykket senere opp i jentekoret. Da hun begynte på gymnaset i Oslo, var det også der mulighet for å synge i kor, et kor som tydeligvis hadde kvaliteter:

– Vi deltok i en korkonkurranse i Wales og tok en andreplass i klassen for jentekor. Det var en veldig artig opplevelse.

Etter hvert ble korsangen danket ut av volleyballen. Det var tross alt ikke tid til begge deler i tillegg til universitetsstudiene.

– Men da jeg i 1976 flyttet til Trondheim og startet som lærer på Katedralskolen, opplevde jeg at det var et godt sang- og musikkmiljø på skolen. Jeg fikk igjen lyst til å synge i kor og det endte med plass først i Trondheim Symfoniorkesters kor og senere i Nidarosdomens Oratoriekor. Å være med der var en stor opplevelse. Likevel, etter drøyt ti år, innså jeg at det med familie – barn og barnebarn – og full jobb, ble en for krevende oppgave å være en del av et så hardtsatsende kor.

Suget etter å være korsanger hadde likevel ikke helt sluppet taket i Eva:

– Jeg ville prøve å finne meg et «prosjekt-kor», et godt kor, men hvor det kanskje var øvinger én gang annenhver uke. Så fant jeg «Chorus», et kor Harald Bjørkøy hadde tatt initiativ til, og der er jeg fortsatt med. I det siste har korona gjort det krevende å holde i gang, selv for oss i «Chorus». Nett-sang er ikke noe for meg, sier Eva med et smil.

Hvorfor til Bergheim?

Så hjem igjen, som det vel fortsatt heter på NRK-språk; hvordan havnet dere på Bergheim?

– Vi hadde bodd flere steder i Trondheim; på Kalvskinnet, på Søndre Hoem – i 23 år – og i sentrum, i Fjordgata. Å bo i leilighet i sentrum var i og for seg både fint og morsomt, men det ble ganske mye bråk i området, og derfor så vi oss om etter noe annet. 
– Gjennom jobben kjente vi Arve Tranøy og kona Marit som bodde på Bergheim Amfi. I første omgang var vi absolutt ikke klare for å flytte hit. Men så kunne vi fra Hoem se hvor sola skinte, og det var på Bergheim. Da det ble en leilighet ledig i 2005, la vi inn bud og fikk tilslag. Det har vi ikke angret på. Vi bor med så fin utsikt, med sol og så usjenert. Det er stille og rolig her, og jeg har aldri sovet så godt som etter at vi flyttet til Bergheim, smiler Eva.

– Og hvorfor styreverv?

– Som nevnt så synes jeg man skal være positiv til et slikt verv hvis man blir spurt. Jeg har egentlig vært med i styrer i mange sammenhenger; i lag, i kor og også i Kanalgården i Fjordgata, siste stoppested før Bergheim Amfi. 
– Det er også fint at det i et styre er folk med forskjellig bakgrunn og erfaringer. I Bergheim Amfi har vi nå nettopp det; dyktige folk – og fine folk. Så er det også en god balanse med både kvinner og menn i styret. Det synes jeg også er viktig.

Sameiets gode sider

– Du nevnte sol og utsikt og stille omgivelser som gode ting ved å bo i Bergheim Amfi. Andre pluss?

– Vi slipper snømåking! Tilgjengeligheten til marka er også viktig for meg. Bergheim Amfi er et praktbygg, selv om det nå riktignok er behov for en del større vedlikehold og oppgraderinger, men det sørger vi fortløpende for å få på plass. Det er flere eksempler på at vi slik sett ligger i forkant; vi får gjort ting, og andre i TOBB-«familien» følger etter.

– Vi er også så heldige at vi har en vaktmester og styreleder som Trond Heimdal. Han må vi holde på! Dessuten er det mye hyggelige folk her, gode naboer. Sommerfesten vi hadde på uteområdet i sjette etasje for eksempel, den var en suksess jeg synes vi må gjenta. 

– Vi har absolutt ingen planer om å flytte herfra, oppsummerer styremedlem Eva Kinn; men ut av styret, flytter hun 25. mars.

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Privat 

Leilighet i 9. etasje (høyblokk) er nå lagt ut for salg.
Leiligheten er på 91 kvadratmeter primærrom. Den har to soverom og har et prisforlangende på kroner 5 390 000.

Det er visning mandag 15. februar fra klokken 17 til 18.

Lenke til finn-annonsen ser du her:

https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=207005406&alertType=ss&WT.synd_type=agent&stored-id=5048792