Digitalt årsmøte nummer to

Fremhevet

59 seksjonseiere avga stemme til årsmøte 2021, det andre digitalt gjennomførte i Bergheim Amfis historie.

Vårt «maskerte» styre – et smått historisk bilde. Fra venstre; Karin Letnes, Einar Sørensen, Karin Enodd, Trond Heimdal og Rolf Kulseth.

– Men nå håper vi virkelig at det neste år kan gjennomføres et årsmøte på normalt, fysisk vis, sier styreleder Trond Heimdal og legger til:

– Selv om myndighetene kan gi grønt lys for gjennomføring av digitalt årsmøte også etter at korona-restriksjoner er opphevet, er et fysisk møte å foretrekke – også fordi vi da kan gjennomføre et beboermøte i forlengelsen av årsmøtet.

59 avgitte stemmer er 15 mindre enn til fjorårets digitale årsmøte, men bare en håndfull færre enn det som har vært vanlig stemmetall på fysisk gjennomførte årsmøter.

Alle saker vi beboere skulle svare ja eller nei på, fikk enstemmig ja. Ett punkt fikk én nei-stemme, og det var til sak 4 – godtgjørelse til styret.

Til gårsdagens møte, hvor styret var samlet på mesaninen, var det gitt anledning for beboere å ta kontakt om man ønsket. Den muligheten var det ingen som benyttet seg av.

Valgkomiteens innstilling ble altså enstemmig vedtatt, som gjør at vi nå har følgende styre:

Styreleder Trond Heimdal (ikke på valg), styremedlem Karin Enodd (ikke på valg), styremedlem Rolf Kulseth (for to år, gjenvalgt), styremedlem Einar Sørensen (for to år, gjenvalgt), og Karin Letnes (for to år, ny).
I tillegg har styret to varamedlemmer, begge valgt for ett år: Frode Grindvold (gjenvalgt) og Lena Pedersen (ny).

Øvrige valg:
Valgkomiteen: Halldis Dahl og Grethe Nergård (begge for to år)
Utsmykningskomiteen: Rita Østerlie Mørch (for ett år) og Grethe Nergård (for to år)

TEKST OG FOTO:
Tore Sæther

Frekke innbruddstyver – uten «ansiktsmaske»

Fremhevet

Tidlig tirsdag morgen hadde vi besøk av to frekke og freidige innbruddstyver. Dette er det første tilfellet siden vi høsten 2017 etablerte Securitas-kameraovervåkning i Bergheim Amfi.

Vaktmester Trond Heimdal forteller:

– Da jeg kom på jobb oppdaget jeg sigarett-stump på gulvet i foajeen – foran postkasserekken ved heisene. Det syntes jeg var litt rart, men da jeg fikk «konferert» med overvåkningskamera, skjønte jeg hva som hadde skjedd.

Kontakt med Securitas avslørte at det hadde vært to menn i bygget:

– Kameraene fanget opp de to utenfor hoveddøren klokken 05:14. Opptakene viste at de brukte et redskap for å «jekke» opp døren. Det er en liten svakhet på døren med tanke på døråpning uten nøkkel (se bildet under). Det har vi nå tatt grep for å gjøre noe med. Det er bestilt utbedring fra blikkenslager, som vil legge på en plate over den lille åpningen, forteller vaktmester Trond.

De to innbryterne, som for øvrig ikke hadde verken maske, finlandshette eller munnbind, gikk rett bort til postkassene ved heisen, kikket gjennom åpning på flere og forsøkte – uten å lykkes – å åpne én av kassene.

Deretter gikk de begge ned i garasjekjelleren hvor de på nytt ble fanget opp av kamera, og alarmen gikk hos Securitas. Da viser video-telleren at klokken var 05:33. Seks minutter senere ble de tilropet fra alarmsentralen. Det var nok til at de to mennene forlot garasjeanlegget gjennom ytterdøren ved enden av D-delen.

– Før de dro, hadde de tatt seg inn i to biler; ingen av bilene er skadet, så vidt jeg har fått beskjed om. Ingen ting er heller forsvunnet fra bilene. Noe fikk de med seg; en kostbar sykkellykt til et par tusen kroner ble stjålet, forteller Trond (bildet). I formiddag var han på politihuset og leverte en formell anmeldelse sammen med kopi av videoen i det aktuelle tidsrommet.

Dersom det viser seg at noe er stjålet, enten fra sykler eller biler, er det opp til hver enkelt å melde dette til politiet. I så fall bruk referansekode PO-ID19.
For å kunne melde krav til forsikringsselskap, er det nødvendig at eventuelt tyveri blir meldt til politiet.

Et par ting er viktig å legge merke til i bakkant av denne, heldigvis sjeldne, hendelsen:

* Det er en nyttig påminnelse for oss alle at vi ikke bør la verdigjenstander ligge i bilen, huske å låse bil og også ta med seg verdifulle gjenstander på sykler (jfr. sykkellykten som forsvant).

* Alarm-kontrakten med Securitas er ikke noe vi bare «smykker» oss med. Det er et opplegg som fungerer. Tirsdagsmorgenen rykket Securitas ut med to biler, og etter å ha varslet politiet, kom flere politibiler også med hundepatrulje til stedet.

Selv om innbryterne denne gangen ikke gjorde det minste for å skjule sin identitet, er det slett ikke sikkert at politiet får tak i de to. Men er det «kjentfolk», så bør det være en ganske så enkel sak.

– Og så vil jeg til slutt, understreke en ting for å berolige de som eventuelt synes dette er i overkant skummelt: Vi har siden Bergheim Amfi ble åpnet for innflytting – i desember 2002 – aldri hatt ikke-inviterte gjester som har forsøkt å ta seg inn i en leilighet, forteller Trond Heimdal.

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Trond Heimdal og Tore Sæther

PS!
Innbruddet hos oss nådde også Adresseavisens nyhetsredaksjon…

Leilighetsomsetningen: Solgt etter 11 dager

Fremhevet

Den siste leiligheten som ble lagt ut for salg hos oss i Bergheim Amfi, ble kjapt omsatt.

Allerede 11 dager etter at leiligheten i 9. etasje ble lagt ut på finn.no, og på første visning, ble den solgt – for prisforlangende, kr. 5 390 000.

Så vidt jeg har oversikt over, er det nå to leiligheter som er lagt ut for salg som ennå ikke er omsatt.

Her er en oversikt – med noen få huller, riktignok – over leilighetsomsetningen fra 2014 og frem til i dag.

SISTE:
Like etter at denne saken ble skrevet, tikket ny info. inn:
Leiligheten i 3. etasje er nå også solgt. Den gikk for 3 450 000 kroner, som er 160 000 kroner over prisforlangende.



«Fransk» norgesmester

Fremhevet

Eva Kinn har både bodd lenge i Bergheim Amfi og har lang fartstid i styret. Men åtte år som styremedlem får holde, tenker den frankofile norgesmesteren i volleyball.

På andre siden av Trondheimsfjorden, i Hindrum, har Eva og ektemann Ingvald et fritidssted som de ofte benytter.

– Jeg har sittet lenge nok. Det er tid for å slippe til nye, og yngre, krefter, sier Eva og har følgende forklaring på at hun har vært en del av styret så pass lenge – to perioder og til sammen åtte år:

– Jeg har en del administrativ erfaring fra jobben min i skoleverket. I bofellesskap som i Bergheim Amfi synes jeg at man bør svare «ja» hvis man blir spurt om å sitte i styret. 

VI PRESENTERER STYRET

Eva og ektemannen Ingvald (Sivertsen) har forresten kjørt den motsatte «løypa» av den vanlige; mannlig student, gjerne fra Oslo, til Trondheim for å gå på NTH, finner trondheimspie. Søt musikk oppstår. I forholdet Kinn/Sivertsen var det Ingvald som dro til hovedstaden for å studere fransk, og de møttes på universitetet i Oslo der de begge fullførte fransk hovedfag våren 1974. To år etter giftet de seg og etablerte seg i Trondheim.

Men for å gå lenger tilbake i tid enn de 15-16-årene som Eva og Ingvald har bodd på toppen av høyblokka. Eva er oppvokst på Oslos østkant, i bydelen Nordre Åsen, ikke langt fra Skeid-banen, med mange og gode muligheter for friluftsliv og fysisk aktivitet i nærliggende Grefsenkollen, Maridalen, Lillomarka og resten av Nordmarka. 

Eva har alltid vært glad i å gå på tur, oppleve natur. Her er hun på toppen av Trollstigen, en gang på midten av 1970-tallet.

– Jeg er et turmenneske; syklet, gikk på ski og på beina – mye – både alene og sammen med venner. Nordre Åsen var et veldig fint område å vokse opp i, sier Eva. Etter 7 års folkeskole på Grefsen søkte Eva seg til «Katta» – Oslo Katedralskole – hvor hun var russ i 1966.

– På samme måte som jeg var interessert i mange former for idrett og friluftsliv, var jeg også opptatt av mange forskjellige fag. Jeg trivdes rett og slett på skole. Det var mange fag jeg kunne tenkt meg å satse på. Det ble mest språkfag.

Absolutt fransk hovedfag

Da Eva var ferdig på «Katta», siktet hun seg inn på universitetet. Én ting var hun helt sikker på; hun skulle ta fransk hovedfag. Det var bare litt usikkert hvilke «støttefag» hun skulle velge.

– Engelsk kunne være greit, så jeg startet der – med mellomfag. Så var jeg litt usikker på videre gang, men ble anbefalt å søke meg inn på den nyetablerte Norges Idrettshøgskole (NIH) før jeg gikk i gang med franskstudier. 

Studentidrettslaget med Eva (3) som lagkaptein var norgestopp i volleyball. Her lagbilde etter NM-tittel i 1974, som det første kvinnelaget i volleyball som ble belønnet med kongepokal.

NIH var et nytt utdanningstilbud, innviet i 1968 av statsminister Per Borten og med en annen trønder, Hans B. Skaset, som en viktig drivkraft i etableringen av den nye skolen. Timingen var perfekt for Eva; idrettsfag før hun gikk i gang med franskstudiene.

«Prøvekaniner» på idrettshøyskolen

– Vi som utgjorde det første kullet ved NIH ble en slags prøvekaniner for det nye studiet. Det var to fantastiske år i ei studentgruppe med veldig tett samhold.

Og på den nye skolen oppe ved Sognsvann, ble det en god miks av lesing og fysisk aktivitet. Eva valgte ballspill med volleyball som det sentrale. Det ble ikke bare ball i studieøyemed. Eva ble med på skolens volleyball-lag, og det endte med både seriemesterskap og cuptriumf med kongepokal. Eva var kaptein på det suksessrike studentlaget.

Tre år i Frankrike

Med NIH godt plassert i fagkretsen, la Eva ut på den franske hovedfag-veien. Det ble ikke bare et fint studium. Blant medstudentene fant hun også sin Ingvald. Deres felles interesse for det franske skulle senere også føre dem til Frankrike på to års opphold.

– Frankrike har i alle år vært vårt feriemål. I tillegg til de to årene midt på 80-tallet hvor hele familien var med, i Paris, var jeg også ett år (2000-2001) alene i Frankrike, i Caen i Normandie. Der hadde jeg fagpedagogisk ansvar på et norsk-fransk senter hvor vi hadde norske elever som tok grunnfag i fransk.

Som nyutdannet cand. philol. («lektor») var det muligheter for ytterligere studier og forskning. Det var ikke aktuelt for Eva:

– Etter åtte års universitetsstudier var jeg mer enn klar for det «virkelige» liv, som lærer, noe som hele tiden hadde vært min plan. Første stoppested ble Ski gymnas, og til Trondheim og jobb på trondhjemske «Katta» kom jeg i 1976.

Et helt liv med sang og musikk

Idrett og fransk var altså viktige områder i Evas tilværelse. Et tredje var sang og musikk. 

– Det har vært viktig for meg i hele livet. Helt siden jeg var lita jente har jeg sunget, over alt, alene eller sammen med andre, tidlig og sent, og etter hvert også i kor, forteller Eva og fortsetter:

Sang og musikk har vært en viktig del i Evas liv. På bildet over ser vi Oslo Katedralskoles kor som i 1965 deltok i en korkonkurranse i Wales og som ble nummer to i sin klasse. Bildet under er hentet fra «Katta-koret» (Peblingene) sin tradisjonelle Lucia-feiring.

– Jeg er vokst opp i et hjem med foreldre som var glade i å synge. Du kan si jeg var nærmest omringet av skillingsviser, revyviser, Chat Noir-nummer, Prøysen, Egner-viser og mange, mange andre. 

Korkonkurranse i Wales

Ganske tidlig ble det også «organisert» synging. Allerede som åtteåring ble Eva tatt opp i NRKs aspirantkor og rykket senere opp i jentekoret. Da hun begynte på gymnaset i Oslo, var det også der mulighet for å synge i kor, et kor som tydeligvis hadde kvaliteter:

– Vi deltok i en korkonkurranse i Wales og tok en andreplass i klassen for jentekor. Det var en veldig artig opplevelse.

Etter hvert ble korsangen danket ut av volleyballen. Det var tross alt ikke tid til begge deler i tillegg til universitetsstudiene.

– Men da jeg i 1976 flyttet til Trondheim og startet som lærer på Katedralskolen, opplevde jeg at det var et godt sang- og musikkmiljø på skolen. Jeg fikk igjen lyst til å synge i kor og det endte med plass først i Trondheim Symfoniorkesters kor og senere i Nidarosdomens Oratoriekor. Å være med der var en stor opplevelse. Likevel, etter drøyt ti år, innså jeg at det med familie – barn og barnebarn – og full jobb, ble en for krevende oppgave å være en del av et så hardtsatsende kor.

Suget etter å være korsanger hadde likevel ikke helt sluppet taket i Eva:

– Jeg ville prøve å finne meg et «prosjekt-kor», et godt kor, men hvor det kanskje var øvinger én gang annenhver uke. Så fant jeg «Chorus», et kor Harald Bjørkøy hadde tatt initiativ til, og der er jeg fortsatt med. I det siste har korona gjort det krevende å holde i gang, selv for oss i «Chorus». Nett-sang er ikke noe for meg, sier Eva med et smil.

Hvorfor til Bergheim?

Så hjem igjen, som det vel fortsatt heter på NRK-språk; hvordan havnet dere på Bergheim?

– Vi hadde bodd flere steder i Trondheim; på Kalvskinnet, på Søndre Hoem – i 23 år – og i sentrum, i Fjordgata. Å bo i leilighet i sentrum var i og for seg både fint og morsomt, men det ble ganske mye bråk i området, og derfor så vi oss om etter noe annet. 
– Gjennom jobben kjente vi Arve Tranøy og kona Marit som bodde på Bergheim Amfi. I første omgang var vi absolutt ikke klare for å flytte hit. Men så kunne vi fra Hoem se hvor sola skinte, og det var på Bergheim. Da det ble en leilighet ledig i 2005, la vi inn bud og fikk tilslag. Det har vi ikke angret på. Vi bor med så fin utsikt, med sol og så usjenert. Det er stille og rolig her, og jeg har aldri sovet så godt som etter at vi flyttet til Bergheim, smiler Eva.

– Og hvorfor styreverv?

– Som nevnt så synes jeg man skal være positiv til et slikt verv hvis man blir spurt. Jeg har egentlig vært med i styrer i mange sammenhenger; i lag, i kor og også i Kanalgården i Fjordgata, siste stoppested før Bergheim Amfi. 
– Det er også fint at det i et styre er folk med forskjellig bakgrunn og erfaringer. I Bergheim Amfi har vi nå nettopp det; dyktige folk – og fine folk. Så er det også en god balanse med både kvinner og menn i styret. Det synes jeg også er viktig.

Sameiets gode sider

– Du nevnte sol og utsikt og stille omgivelser som gode ting ved å bo i Bergheim Amfi. Andre pluss?

– Vi slipper snømåking! Tilgjengeligheten til marka er også viktig for meg. Bergheim Amfi er et praktbygg, selv om det nå riktignok er behov for en del større vedlikehold og oppgraderinger, men det sørger vi fortløpende for å få på plass. Det er flere eksempler på at vi slik sett ligger i forkant; vi får gjort ting, og andre i TOBB-«familien» følger etter.

– Vi er også så heldige at vi har en vaktmester og styreleder som Trond Heimdal. Han må vi holde på! Dessuten er det mye hyggelige folk her, gode naboer. Sommerfesten vi hadde på uteområdet i sjette etasje for eksempel, den var en suksess jeg synes vi må gjenta. 

– Vi har absolutt ingen planer om å flytte herfra, oppsummerer styremedlem Eva Kinn; men ut av styret, flytter hun 25. mars.

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Privat 

Årsmøte på «gammelmåten»?

Fremhevet

Dato for årsmøtet 2021 er fastsatt til 25. mars, men det er enn så lenge ikke avklart i hvilken form møtet vil bli holdt.

Såfremt smittevernhensyn tilsier at årsmøtet ikke kan gjennomføres på vanlig vis, vil kun lovpålagte saker bli gjennomført – på samme måte som avviklingen av ordinært årsmøte 2020.

Frist for innkomne saker til årsmøtet er 1. mars.

Eventuelle innkomne saker vil bli utsatt til ekstraordinært årsmøte, og ekstraordinært årsmøte vil bli holdt når smittevernhensyn «tillater» det.

Mer informasjon fra styremøtet avholdt 26. januar, finner du under fanen «Styret»

Styrets musiker og naturelsker

Fremhevet

Einar Sørensen er vokst opp med musikk, er i dag både sanger og musiker og synes amfistyret er en godt samspilt gruppe.

Ingen tvil om at styremedlem Einar er en musikkens mann.

– Jeg synes vi har et styre med mye kunnskap, stor erfaring og komplementære ferdigheter, sier 69-åringen. 

– Det var stas å bli spurt om å bli kandidat til styret – også fordi jeg føler at jeg har bodd i Bergheim Amfi så lenge og at det var på tide at jeg tok et tak, at jeg skulle bidra», sier Einar om den saken.

             VI PRESENTERER STYRET

Vi ruller noen årtier tilbake i tidsmaskinen. Einar er ækte trondhjemmer som levde sine første år på Møllenberg og flyttet til Byåsen som niåring. Bortsett fra to-tre år i Valdres har han bodd hele livet i fødebyen:

– Som nyutdannet lærer flyttet (hadde selvsagt musikk som et sentralt fag i utdannelsen) jeg i 1975 til Valdres sammen med kone Berit. Der takket jeg ja til tilbudet om å bli kirkesanger i tillegg til lærerjobben. Kanskje et litt rart «ja» all den stund jeg som 14-åring meldte meg ut av statskirken og har blitt værende der, som humanist. 

På én av de daglige turene sammen med Jack Russell-terrieren Billy.

Tilbake til Trøndelag

Selv om Valdres var veldig bra og han jevnlig besøker folk han knyttet vennskap til i løpet av de få årene i Etnedal kommune, så var det ikke Trondheim og Trøndelag. På flyttefot, og de første lærerjobbene sendte ham ikke akkurat til Midtbyen. Den første jobben fikk han sågar i en nabokommune (Skaun), og da Trondheim kommune hadde lærerjobb til unge Sørensen, ble det først i Spongdal før opphold på flere byskoler, ikke minst Bispehaugen, hvor han startet sin skolegang.

I klasserommene til Einar var det musikk:

– Jeg hadde én av mine gitarer hengende bak kateteret, og om jeg en sjelden gang glemte å ta den ned for å spille og synge sammen med elevene, så ble jeg minnet om det; «ska vi itj syng?» Det skulle vi selvsagt! Å glede andre med musikk, er viktig for meg.

Som lærer var Einar også opptatt av elevene som han gjerne kaller energibarn, de som av én eller annen grunn har falt utenfor. 

– Jeg så på meg selv som sosialpedagog, sier pensjonisten. Det kom også til uttrykk gjennom 14 år som leder av skoleteamet i Trondheim kommune, et team som rykket ut når det ble varslet om adferdskriser på skoler.

Einar er meget godt fornøyd med å ha bidratt til at vi har en hjertestarter i Bergheim Amfi. Den henger på veggen i bibliotekdelen av fellesrommet i 2. etasje.

Lang fartstid i Bergheim Amfi

Einar var én av de aller første som flyttet inn på Bergheim Amfi. Siden 1985 bodde han sammen med sin ektefelle Torbjørn i Tankveien på Tyholt. Da Torbjørns helse begynte å skrante, fant de to ut at det var dags for å flytte til noe mindre, noe mer lettstelt. Einar hadde vært nysgjerrig på det som var i ferd med å skje i det tidligere steinbruddet på Moholt. Han fikk med seg Torbjørn, og de ble fort enige om at Bergheim Amfi var ypperlig for dem. Med lettstelt leilighet, heis og garasje i kjelleren, innfridde det nye boligkomplekset alle krav for de to. 4. desember flyttet de inn i leilighet 75 i lavblokkens sjette etasje.

– Her bodde Torbjørn og jeg og hund i ti år før han døde. Nå bor jeg her alene sammen med «Billy», hunden min, men har fått en ny kjæreste. Enn så lenge er vi særbo, forteller Einar.

– Litt mer om styrevervet her i Bergheim Amfi. Du var altså rask til å si «ja» da du ble spurt om å sitte i styret – fordi du følte at det var din tur til å bidra…

– Ja, jeg gjorde det. Og så har jeg også styreerfaringer som jeg kunne bidra med. Jeg kjente Trond (Heimdal) godt og følte i det hele tatt at styret utgjorde ei god gruppe. Det trigget meg som det team-mennesket jeg er. Vi i styret sitter også på ulik kompetanse. For meg for eksempel, som gammel sanitetskorporal fra det militære, var det selvsagt et stort «YES» da tema hjertestarter ble en styresak. Jeg fikk oppgaven med å undersøke erfaringer andre steder, og jeg var veldig fornøyd da vi bestemte oss for at en hjertestarter også var noe for Bergheim Amfi.

Miljøet – mye fint å si om det

– Du har gitt dine styrekolleger skryt. Hva vil du si om bomiljøet i Bergheim Amfi.

– Om det er det mye fint å si. Det har siden innflyttingene startet i 2002 satt seg på en måte. Det er veldig mange både trivelige og jordnære folk som bor her i amfiet. At vi har vår egen vaktmester er også et stort pluss, og mer enn én gang har jeg hørt folk si når de for første gang kommer hit og blir møtt med den fine foajeen; «oj, bor dere på hotell, eller…?»

– Det er også mange som har bodd her lenge og som kjenner hverandre godt. Det siste gjelder ikke minst blant oss hundeeiere, sier styremedlem Sørensen og blir nesten litt overrasket når jeg spør om han har tenkt på å flytte herfra:

– Vi har riktignok for moro skyld vært og sett på noen andre prosjekt, men vi har fort fått påminnelse om at ingenting slår Bergheim Amfi. Jeg drømmer om å bli boende her resten av livet. 

Én av de mange fuglekassene som Einar har fått på plass i skogen rett utenfor amfiområdet.

Han har mer på hjertet:

– Og så er det dette med marka, rett utenfor husveggene her. Jeg har forresten bidratt til å rydde unna en god del kvist og lignende og på den måten lagt til rette for flere stier ut fra området bak husene våre. Et 40-talls fuglekasser har jeg også satt opp, kasser som jeg tok med hit fra ei hytte jeg hadde i Malvik. I dag mener jeg det er ca. 70-80 forskjellige fuglearter i skogsområdet vi er nabo til. Spettmeis er det ekstra mange av, sier Einar og avslører at han av mange ting også er fugleelsker.

Ditty Group holder såvisst koken etter 52(!) år sammen som trio. F.v.: Bjørn Erik Larsen, Einar og Helge Laukholm. Bildet er tatt for to år siden i forbindelse med en konsert på Nidarvoll sykehjem.

Noen flere toner til slutt

Einar var treblåser i Bruflat musikklag. Han spilte både klarinett og tenorsaksofon. Som voksen ble han enige med to kompiser på Byåsen om å starte et band. Bjørn Erik Larsen, Helge Laukholm og Einar ble til Ditty Group:

– Vi har spilt sammen i 52(!) år. Hovedsaklig spiller vi med to gitarer og én kontrabass, men vi legger også på med torader-trekkspill, blokkfløyte og munnspill. Vi spiller mye på helse- og velferdssenter i kommunen. Enkelt uker kan vi ha så mye som tre spillejobber i løpet av ei uke. I 2014 fikk vi forresten Lunnan-prisen og ble en del av kommunens kulturelle spaserstokk. Repertoaret? Det er mest 60-talls med Peter, Paul and Mary, Seekers, Bob Dylan og norske viser. Det er nok ingen tvil om at vi er mest populær blant 90-åringer, sier Einar med et stort smil og legger til:

– Vi arrangerte jo sommerfest/konsert for første gang her på Bergheim Amfi for halvannet år siden. Det ble en suksess, og når koronaen har sluppet tak i oss og vi er tilbake til normalen igjen, så har vi planer om å forfølge suksessen.

Ditty Group er en del av Trondheim kommunes kulturelle spaserstokk, og i 2014 fikk bandet Lunnan-prisen, en pris som ble opprettet i 2012 etter at den kjente NRK-journalisten Andreas Lunnen døde. Lunnan var en ressursperson innenfor Den kulturelle spaserstokken, både som artist og konferansier, .

Tekst: TORE SÆTHER
Foto: PRIVAT / Tore Sæther

Tre leiligheter til salgs

Fremhevet

Det ligger nå tre leiligheter for salg her hos oss i Bergheim Amfi. Det er en veldig uvanlig situasjon, som webmaster ikke kan huske har forekommet (siden 2009).

Den ene leiligheten (bildet over) har ligget ute lenge til salgs for 3 790 000 kroner. Prisantydning er nå redusert til 3 650 000.

Dette er en leilighet som ligger i 2. etasje høyblokk og er på 78 kvadratmeter primærrom.
Lenke til finn-annonsen:
https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=193147191

De to bildene under er fra en leilighet som ligger i 3. etasje lavblokk. Den er på 67 kvadratmeter primærrom. Prisantydning er 3 290 000 kroner.
Lenke til finn-annonsen:
https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=201341768

Under ser dere to bilder fra den tredje leiligheten som ligger ute for salg. Den ligger i første etasje høyblokk og er på 78 kvadratmeter primærrom. Prisantydning her er 3 690 000 kroner.

Lenke til finn-annonsen:
https://www.finn.no/realestate/homes/ad.html?finnkode=202399534

Fra Brussel til Bergheim

Fremhevet

Vel, nå skal dere ikke ta tittelen helt som den står skrevet. Men styremedlem Karin Enodd (72) har en spennende yrkeskarriere bak seg, en karriere som blant annet har ført henne til den belgiske byen.

             VI PRESENTERER STYRET

Mer om det om litt. Jeg starter hvor det hele startet – på Støren, fire-fem mil sør for Bergheim Amfi. Der ble Karin født, men de fem første årene ble tilbrakt i «utlendighet», på Bolsøya utenfor Molde. Så gikk turen tilbake til Støren, og etter endt barne- og realskole, var det dags for gymnas, eller altså videregående i dagens språkdrakt. 

Trondheim var nærmeste mulighet for støresbygger: – Det ble for langt unna for meg, for lange dager. Etter halvannet år ga jeg opp, fikk meg i stedet en jobb på Støren og ble også tidlig gift og mor til en datter, forteller Karin.

I 1984 flyttet Karin fra Støren til Trondheim, som ble en toårig holdeplass før ferden gikk videre til Oslo. Der fikk Karin jobb i det som den gang het Norsk Kommuneforbund, i dag Fagforbundet. Det arbeidet hun i ti år før hun ble ansatt i LO, hvor hun holdt arbeidsmessig hus til 2014 da hun gikk av med pensjon. Og nå nærmer vi oss Brussel…

– Fra 2003 til 2006 var jeg en del av EU-delegasjonen i Brussel. Delegasjonen er å betrakte som Norges ambassade til EU. Men siden «ambassader» bare er mellom nasjoner, bruker man betegnelsen delegasjon, selv om altså arbeidsoppgavene er mye godt de samme som det ambassader tar seg av, forklarer Karin og legger til:

På hytta i Gisnadalen, men ikke bare fritid. Også mobil-jobbing i forbindelse
med en rapport som skulle skrives.

– Når jeg ser tilbake, må jeg si at jeg har vært heldig som har fått mange spennende jobber. I Brussel var jeg det man kaller arbeidsråd, en stilling på linje med departementsråd. Der jobbet jeg med arbeidsrettsspørsmål; lovutvikling, arbeidsmiljø, sysselsetting og likestilling.

Fra 2008 til 2010 fikk Karin nok en jobb i Brussel, denne gangen på LOs kontor:

– Arbeidsområdene var stort sett de samme som de jeg hadde ved EU-delegasjonen, men denne gangen som «lyttepost» for fagbevegelsen.

– Hvilke opplevelser og minner sitter du igjen med fra årene i Belgia?

– Noe av det sterkeste er en erkjennelse av at Norge slett ikke er så spesielt som vi gjerne får inntrykk av i mange sammenhenger. Vi har mye til felles med resten av Europa. Men vi er – sammen med resten av de nordiske landene – kommet et godt stykke lenger enn mange andre europeiske land når det gjelder velferd og arbeidslivsspørsmål. Og det mener jeg er et konkurransefortrinn. 

– En annen opplevelse fra Brussel er jo at EU-kvernen, den maler veldig langsomt, smiler Karin.

Brussel er heller ikke Karin Enodds eneste utenlandske arbeidssted. Som LO-medarbeider var hun i Den Internasjonale Arbeidsorganisasjonen (ILO) – i Geneve – med tre ukers opphold hvert år i en syvårsperiode. I ILO-hovedkvarteret var Karin ikke minst engasjert i spørsmål knyttet til mødrevern og utarbeiding av arbeidslivskonvensjoner. 

Og som om ikke det var nok, ja, så førte LO-jobben Karin også til New York; to uker i året i fem år fra 2009. Her var «kontoret» FNs kommisjon.

Norsk frisk luft og fin natur. Karin på vei til Forollhogna – sammen med datter og datterdatter.

Men hjem igjen som det gjerne heter på NRK-språket. Hvordan havnet Karin og ektemann Odd (Langklopp) i Bergheim Amfi?

– Vi var enige om at Oslo kanskje ikke var stedet for oss som pensjonister. Datter Gunn Randi og svigersønn Rune hadde kikket litt på eiendomsannonser og kom over en ledig leilighet her i Bergheim Amfi. Det var i november 2013, og Odd og jeg var på Gran Canaria da telefonen ringte. Gunn Randi kunne fortelle om leiligheten her i 8. etasje. Vi sa at det kunne være aktuelt for oss. Datter og svigersønn fikk ordnet med privat visning og meldte tilbake at dersom ikke dette var bra nok, så visste ikke de. Vi var enig og «kjøpte usett». Vi er litt sånn impulsive vi, skjønner du…

– Så etter snart syv år i høyblokkas 8.etasje. Var det et lykkelig valg av ny bolig?

– Absolutt. Jeg har alltid bodd i leilighet etter at jeg flyttet fra Støren. Her har vi fått en leilighet som passer oss og med fin utsikt. Så har vi erfart at det er mye trivelige folk som bor her. Jeg kan ikke huske at jeg har støtt på noen som ikke har vært det, og det er jo både viktig og fint. Vi må huske på at vi egentlig er hverandres bomiljø.

– Styreleder Trond og «vise» Rolf er tydelige styremennesker, og det er også du, ikke sant?

– Det kan du si. At jeg ble innvalgt i styret i Bergheim Amfi etter å ha bodd her ganske kort tid, det synes jeg var og er en gave, rett og slett. Jo, jeg kan nok kalles et styremenneske etter mange år i forskjellige LO-sammenhenger, i landsstyret i Kommuneforbundet for eksempel. Og så har jeg også fire styreår bak meg i Trondheim Arbeiderparti, alt sammen verv som har vært veldig lærerike. Kunnskapsmessig påfyll er viktig for meg, skjønner du.

– Som styremedlem her hos oss, hvilke er dine hjertesaker?

– Det er å bidra til å skape trivsel, til at det fortsetter å være pent og rent rundt oss – som det i det store og hele er. Og så må jeg få gi en honnør til det arbeidet som utsmykningskomiteen med Rita Mørk i spissen utfører. De er virkelig med på å skape trivsel. I fjor sommer arrangerte vi som de fleste vet en sommerfest for amfiboerne. Det kom ganske mange, og det var et trivelig «prosjekt». Nå sørget korona for at vi ikke fikk gjentatt suksessen i sommer, men vi har slett ikke lagt bort ideen. Kanskje en oppfølger neste sommer…

– Ellers er det selvsagt viktig at vi i styret sørger for at økonomien i sameiet er i orden og at vi har en struktur i arbeidet vårt som fungerer.

– Hvilke utfordringer og muligheter kan du se i «landskapet» foran oss?

– Det aller meste fungerer godt. Det er for eksempel viktig at vi fortsetter det gode vedlikeholdet av huset. Å ha en langtidsplan for vedlikehold er også en del av dette. At vi har en vaktmester som fungerer utmerket er også et stort pluss, ikke minst at vi har en vaktmester som er fast ansatt. Det har jeg troen på.

Plakat som stammer fra 2. verdenskrig og ble lansert av den britiske regjeringen. Plakaten var en del av en kampanje for å få kvinner til å bidra til å holde hjulene i gang i industrien. Karin kjøpte plakaten på Manhattan (i New York) i 2013 – av en selger som ikke kjente til plakatens historie.

– Hvis du prøver å se inn i glasskula og se for deg hvordan Bergheim Amfi ser ut om, la oss si, 10-15 år. Hva ser du da?

– Jeg tror bestemt vi vil se for oss en lett gjenkjennbar eiendom, med huset, parkeringsplassen og utearealene. Hvordan huset ser ut innvendig, det beror mye på oss beboere. Og husk, et godt bomiljø, det er smittsomt, understreker Karin Enodd

TEKST: Tore Sæther
FOTO: Privat