Mange har vel fått med seg at en tidligere amfiboer, Marit Malm Frafjord, tidligere i høst sikret seg sin andre olympiske gullmedalje som kaptein for håndballjentene. Ikke like mange er kanskje klar over at i 10. etasje bor det en olympisk sølvvinner. Eskild Hansen tok sølv i svømming både i Roma i 1960 og i Tel Aviv åtte år senere.

Eskild Hansen med sølvmedaljen han vant i handikap-OL i Tel Aviv i 1968.

En av norsk handikapidretts pionerer og kone Turid har bodd i amfiet siden bygget var nytt, på tampen av 2002. Men la oss gå drøyt 60 år tilbake i tid. I 1951 herjet en polioepidemi Norge. Åtteåringen Eskild i Trysil ble ”truffet”.

– Jeg ble lammet i begge beina og delvis i venstre arm, rygg og mage, forteller Eskild og legger til med et smil:

– Polio er egentlig en ganske grei funksjonshemming; det er bare litt upraktisk.

Greit eller ugreit; sykdommen sendte guttungen på  det ene institusjonsoppholdet etter det andre.  Det handlet om å trene både friske og sykdomsrammede muskler.

Polioavdelingen på Hamar hadde svømmebasseng. Det skulle bli starten på et liv i vannet som altså endte med olympiske sølvmedaljer.

Den norske troppen under åpningsseremonien i Roma i 1960. 17-åringen Eskild Hansen ytterst til høyre i første rekke.

Tidlig utenlands
Den olympiske debuten i Roma var langt fra den første internasjonale konkurransen for unggutten. Allerede som 14-åring deltok han i Stoke Mandeville-lekene i England, forløperen til handikap-OL, det som i dag er paralympics. Ikke bare deltok, han oppnådde så flotte resultater at lokalavisa Østlendingen kåret ham til Årets Utøver i Hedmark og det foran langrennslegenden Hallgeir Brenden. 15-åringen hadde all grunn til å være stolt av en slik ”tittel”.

Bueskyting var bare en hobby-greie, forteller Eskild. Bildet ble tatt av «Nå» da billedbladet kom til Trysil for å lage reportasje på den
talentfulle idrettsungdommen. – Jeg var vel 15-16 år den gangen, mener Eskild å huske.

Tenåringen var for øvrig allsidig; han konkurrerte både i friidrett (kule og spyd), bordtennis og bueskyting i tillegg til favorittidretten svømming.

Uten trykk-kabin
Da Norge skulle sende tropp til Roma i 1960, til det som for første gang ble kalt handikap-OL, var 17-åringen fra Trysil, nå ”utvandret” til Trondheim, en selvsagt deltager i den troppen.

– Det var ikke bare bare å sende en gruppe funksjonshemmede, flere av oss rullestolbrukere, i fly til Italia. Forsvaret tok saken. Vi ble fløyet med en av deres Dakota-maskiner. Disse flyene hadde ikke trykk-kabin og kunne derfor ikke fly over Alpene. Vi måtte fly rundt og fikk en overnatting i Paris, forteller Eskild.

I Roma bodde utøverne i olympialandsbyen som de funksjonsfriske hadde bodd i tidligere på året. Hvordan var det?

– For meg var det en ganske kjent situasjon. Jeg var vant til å bo sammen mange andre gjennom mine mange institusjons- og behandlingsopphold hjemme i Norge.

Sterke inntrykk
– Hva husker du best fra Roma-lekene?

– Idrettslig var dette naturligvis stort, men jeg hadde vært med på Stoke Mandeville-lekene, som også var svære greier. Utenomsportslig gjorde naturligvis besøkene i Peterskirken og Det sixtinske kapell inntrykk på en ung trysling.

Mange gode minner strømmer på ved å kikke på gamle
bilder og medaljer.

Eskild ble uansett ikke mer ”distrahert” enn at han svømte inn til andreplass og sølvmedalje på 50 meter fri og tok en av den norske troppens fire sølvmedaljer.

– Hvem slo deg?

– Selvsagt var det en nordmann; Harald Gunnerud. Som junior i Stoke Mandeville-lekene hadde jeg vært overlegent best. Men da lekene ble olympiske, dukket det opp flere ukjente og veldig gode svømmere. Husk det var ikke dagens teknologi og offentliggjøring av resultater fra stevner i forskjellige land. Det kunne plutselig dukke opp en ukjent svømmer. Du fikk deg en skikkelig overraskelse rett i fleisen, for å si det sånn, smiler Eskild. Den største fikk han i Tel Aviv åtte år senere. Der hadde han egentlig ikke tenkt å delta.

La opp som 20-åring
Eskild fortsatte å konkurrere og ble med på Stoke Mandeville-leker frem til 1963. Da bestemte han seg for å legge opp som konkurranseidrettsmann, som 20-åring.

Fem år etter var han likevel med i en norsk OL-tropp, come back-kid fra Trondheim og Trysil.

Sommer-OL i 1968 ble holdt i Mexico City. Dere husker kanskje Bob Beamon og nærmest utenomjordlige 8,90 i lengdegropa? Vil dere friske opp hukommelsen, kan dere klikke på denne lenken:

http://www.youtube.com/watch?v=DEt_Xgg8dzc

Meksikanerne hadde verken ressurser eller anlegg til å ta på seg et handikap-OL. Israel kunne, og dermed ble Tel Aviv arrangørby for lekene.

Fra 28 nasjoner kom 730 utøvere. 23 av dem var norske, og Eskild Hansen var klar for sin andre olympiske deltagelse. Under åpningsseremonien og innmarsjen 18. september var det 20 000 (!) på tribunene.

”Må koble ut også”
Begivenheten var så stor at NRK sendte et tv-team med reporter Kjell Kaspersen (tidligere Skeid- og landslagskeeper) i spissen. De laget et times langt program da lekene var over.

I et av innslagene i programmet var en gjeng nordmenn samlet på ei gressplen (jeg tror det var plen – det var sorthvitt-tv, vet dere…). Der gikk praten både om idrett og utenomsportslige ting de hadde opplevd.

– Vi kan ikke bare tenke på svømming. Vi må koble litt ut, sa en bestemt, men smilende 25-årig veteran.

Eskild og lagkameratene var blant annet opptatt av at appelsinene fortsatt hadde grønt skall, ”men var søte på smak”.

– Har dere lagt merke til de såkalt kokte eggene vi får til frokost? De tror jeg bare så vidt er duppet i vann, kommenterte trondhjemmeren og fikk humrende respons, som ikke ble mindre da han foreslo følgende regelendring i sin egen idrett:

– Hadde vært fint med effektiv tid i svømming. Da kunne vi ha fått sjansen til å hvile underveis…

Hellig brønn
Også i forbindelse med lekene ble det anledning til å se seg om. De norske utøverne ble tatt med på utflukter både til Jerusalem, Nasaret og Genesaretsjøen og et besøk i en kibbutz.

– Og i nærheten av Genesaretsjøen ble vi tatt med til en hellig brønn med vann som skulle ha helbredende virkning. Guiden forklarte at man hadde kastet en blind opp i brønnen og han kom opp og var seende. En døv som fikk samme behandling, ble heist opp fra brønnen og kunne høre.

– Også en rullestolbruker ble kastet ned i brønnen. Da han kom opp, hadde han fått nye dekk på rullestolen…

Sølv overrasket
”Comeback-kid” var kanskje litt usikker hvor han selv sto i det internasjonale bildet. Det var tross alt noen år siden han som junior hadde herjet med konkurrentene i Stoke Mandeville og åtte år siden han tok sølv i det første handikap-OL. Egentlig hadde han jo lagt opp også.

Men Eskild Hansen var i god form han, skulle det vise seg. Riktignok kom det en ukjent amerikaner på 50 meter rygg som het Chrysler. Han hadde særdeles stor ”motor” og viste seg å være totalt overlegen. I bane fem holdt likevel sølvgutten fra Roma unna for de øvrige konkurrentene. Sølv igjen, en stor og overraskende god prestasjon!

Svømming var for øvrig norsk paradegren. Det ble tre gull, ett sølv og én bronse i bassenget for rødt hvitt og blått. Og etter konkurranseslutt ble medaljevinnerne først intervjuet av Kaspersen, deretter feiring i den norske leiren. Også her spilte Eskild en sentral rolle; nå med pianospill og sang.

”Kompet” Lill-Babs
Det vi ikke fikk se i NRK-programmet, var at han akkompagnerte en av Sverige unge og mest populære sangere:

– Lill-Babs var ganske nylig blitt kjæreste med Kjell Kaspersen og var med til Tel Aviv. Hun var også med på festen og sang sammen med meg på piano. Men det var en uttrykkelig forutsetning at det ikke skulle filmes. Jeg har altså ingen ”billedbevis”, men jeg husker det veldig godt, gliser en fornøyd Eskild.

Stort og knalltøft
Da Eskild og jeg hadde denne trivelige praten i 10. etasje, var det bare en liten uke til årets paralympics i London skulle starte. Hva tenker den dobbelte sølvvinneren om dagens leker og fremtiden for paralympics?

– Det er jo flott å registrere det høye nivået som veldig mange funksjonshemmede utøvere har trent seg opp på. Ingen tvil om at det ligger mengder av treningstimer bak de prestasjonene vi blir vitne til. Bare det å bli uttatt i en norsk tropp krever kolossalt mye.

– Når det er sagt, er jeg litt skeptisk til noe av utviklingen. Etter min mening er det slett ikke nødvendig at vi følger etter de funksjonsfriskes OL i ett og alt. De ”vanlige” lekene er blitt gigantiske på alle vis. Paralympics trenger ikke bli sånn.

Tre kjappe:

(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
Da bygget var nytt, 12. desember 2002.

(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
Hvis jeg skal være litt egoistisk, så må jeg si at bygget er veldig godt tilrettelagt for oss som er avhengig av å bruke rullestol. Så vidt jeg vet har de fleste leilighetene livsløpsstandard, i dag kalt universell utforming. Og kone Turid legger til med et lite smil: Jeg synes det er så flott å se utover byen når det er mørkt. Det er nesten slik at jeg innbiller meg at jeg ser utover San Francisco.

(3) Hva kan bli bedre?
Leilighetene er veldig varme, og det er jo fint med hensyn til strømforbruket. Men det hadde vært fint å kunne hatt bedre gjennomluftning; et husmorvindu eller lignende på soverom for eksempel. Og så håper vi inderlig at det blir en akseptabel løsning på den omfattende heve-/skyvdørssaken.

Tekst: TORE SÆTHER

«Ikke tenk bare på selve blomstene». Det ser kanskje ut som en litt spesiell oppfordring når den kommer fra Amfiets egen gartner, Lars Nypan.

Jeg synes det grønne bladverket på plantene er viktig å tenke på når man skal gjøre det grønt og fint rundt seg, sier Amfiets egen gartner, Lars Nypan. Her kikker han litt nøye på en bukett sedum-planter, enn så lenge uten blomster…

Men nå skal dere ikke ta uttalelsen bokstavelig, i alle fall ikke uten å vite at det kommer mer:

– Veldig mange er opptatt bare av fargerikte blomster når de kjøper planter. Det er ikke så lurt; av to årsaker. For det første betyr det at gleden med planten blir kortere enn den egentlig kunne ha vært. For det andre er det så mye fint i bladverket, mange forskjellige grønnfarger, sier Nypan

73-åringen har mer enn god bakgrunn for sine meninger. Frem til årtusenskiftet drev han Nypan Hagesenter på Leinstrand, og det hadde han gjort i 40 år da han følte at det var på tide å si stopp.

Engelsk navn

Dette er en ananaslilje, ikke fordi den bærer ananas-frukt, men fordi de hvit-gule blomstene har form
som minner om ananas. Denne planten kan overvintre, men må da stå inne.

– Vi var det første hagesenteret nord for Dovre. I 1962 var det så nytt at man ikke en gang hadde noe skikkelig norsk ord på virksomheten. Den første tiden etter åpningen kalte vi det derfor Nypan Garden Center, smiler Lars.

Men det varte ikke lenge før det ble hetende ”hagesenter” også på Leinstrand, og ble ”Nypan Hagesenter” helt til Nypan solgte virksomheten og Nypan-navnet forsvant:

– Ingen av mine var interessert i å overta, og det er jeg egentlig litt glad for. Å drive gartneri og hagesenter er utrolig krevende og blir mer en livsstil enn bare en jobb.

Radio-tips i 20 år
Parallelt med driften av hagesenteret var Lars også engasjert av NRKs sørtrønderradio. I 20 år var han kanalens egen gartner som med jevne mellomrom kom med ”grønne” råd og tips. De siste ga han et knippe tips til radiolytterne hver eneste uke. I 2005 avsluttet han radio-engasjementet.

Lars Nypan hadde nådd offisiell pensjonsalder. Men tro bare ikke at mannen satte seg i godstolen og ble sittende der:

Aktiv pensjonist

Her inspiserer Lars en dalia, som er en vinter-georginer og som blir ca. en halvmeter høy.

– Nei, det var uaktuelt. Jeg ville jo holde på med ting jeg liker selv om jeg hadde nådd pensjonsalder.

– Som for eksempel?

– Jeg har flere gamle kunder som jeg fortsatt hjelper både vår og høst. Det er gjerne folk som er blitt så gamle at de ikke lenger orker med hagearbeidet.

– Dessuten har jeg en avtale med et borettslag i Brundalen hvor jeg har helårlig ansvar for beplantningen og hekker.

Grønningen-parken
– Og så var jeg med på å dra i gang et prosjekt for Lensvik kommune. Det handlet om å lage et fint parkområde hvor kommunen ville at statuen av skilegenden Harald Grønningen skal stå. Nå er det like før vi skal gjøre unna sluttetappen på det arbeidet, forteller Nypan. 73-åringen er som dere skjønner alt annet enn parkert med pensjon. Han blir ikke uten grønt arbeid på lenge, lenge. Ikke før han selv sier stopp, vil jeg tro.

– Jeg får i alle fall spørsmål fra mange om å hjelpe, både med å velge planter og å planlegge hager. Det er jo det jeg drev mest med i store deler av tiden på Nypan Hagesenter.

– Nå er det mange spørsmål rundt planter på terrasser og verandaer, og da blir rådene selvsagt litt annerledes, plante- og buskvalgene likeså.

Triangel gjøksyre (oxalis) er navnet på denne planten. Når den blomstrer blir det enda mer rødt og rosa. Det er farven på de små blomstrene
som etterhvert kommer.

”Terrasse-hagen”
Og det er selvsagt her Amfiposten kommer på banen, på vegne av sameierne. Vi har rett og slett bedt Lars Nypan om å komme med noen gode råd, og kanskje også noen advarende pekefingre for den grønne virksomheten på terrassene våre.

– Terrasser byr på andre utfordringer enn en hage. Det er andre planter som helst skal stå i potter sammenlignet med dem som vi planter direkte i jorden. Dessuten skal det jo være lettvint. Mange som bor i en slik boform som oss her i Amfiet reiser mye, og da gjelder det å velge planter som ikke trenger veldig mye og hyppig stell. Én ting er potter med innbygd vanning.

Disse flotte stemorsblomstene står ved inngangsdøren hos
Lars og Marta, på skyggesiden med andre ord. De har
stått der siden midten av mars og er like fine nå, to måneder
senere!

Tipsene
Her er noen ting å legge seg på minne når vi nå tråler hagesentre og gartneri på jakt etter ting til å gjøre uteplassene våre litt ekstra koselige:

Pottene: 
Kjøp pottene heller et nummer for stor enn for liten. Med store nok potter slipper man så hyppig vanning og i tillegg omplanting når plantene vokser.

Et annet moment er ”platting” under pottene og som går på hjul. Det er lurt å spare ryggen for unødvendige tunge løft.

Plantene:
Som nevnt er det mange som kjøper mest mulig utsprungne blomster. Vil man bare ha blomsterfargene og ikke planten både før og etter blomstring, blir gleden i alle fall kortvarig.

Granium er i og for seg en grei terrasse-plante. Velger du å kjøpe slike, skal du hvert fall vente til det blir litt varmere. Månedsskiftet mai / juni pleier å være et passende tidspunkt.

Tuja er ingen favoritt hos meg. Det skyldes rett og slett at de aller fleste, som også er de billigste, typene rett og slett tåler vinteren dårlig. Vil du absolutt ha en tuja på terrassen, vil jeg foreslå å unngå den billigste (brabrand). Etter min mening er det bare én type som holder sånn noenlunde, ”smaragd”, en litt smalere tuja-type

Stemorsblomster er spesielt velegnet slik vi bor. De blomstrer hele sommeren, trives egentlig aller best i skygge og klarer seg med lite stell; litt vann og litt gjødsel, og det er det.

Jord:
Enkelte sparer på fjorårets jord. Det er ikke å anbefale. Kjøp ”fersk” jord og bruk god naturgjødsel, så får du best resultat.

Flerårige planter:
Astilber (spireblomster) er et populært valg. Når de blomstrer, er det både hvite, rosa og røde varianter. Men her gjelder det også ikke å kjøpe planter som har blomster nå. De skal egentlig ikke blomstre før i juli.

Blå veronika i store kasser kan man også forvente å ha glede av i mer enn én sesong.
Av busker er barlind en type som tåler vinteren godt, sier Lars Nypan. Selv har han og fruen, Marta Johanson, to forskjellige typer sypresser som helårsgrønt på sin terrasse i 5. etasje.

På terrassen hos Lars og Marta er det ikke overraskende både
grønt og fargerikt. Planten på bordet er en lobelia.

Tre kjappe

(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
Januar 2003 – vi var altså blant de første som flyttet inn.

(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
Vi ligger gunstig til med nærhet til (Estenstad)marka. Det var et viktig da vi valgte å kjøpe her. Dessuten er det nært til byen, boformen er lettvint, og det er stilt og fredelig.

(3) Hva kan bli bedre?
Det eneste må være savnet av et sosialt rom. Mange har påpekt akkurat dette. Men selv uten et slikt møtested, synes jeg det er en god stemning i sameiet, noe som ikke minst kommer til uttrykk gjennom dugnadene.

Intervju: Tore Sæther

I tredjeetasjen bor mannen som har levert flest beboerbilder til nettstedet vårt. Ikke bare bilder forresten. De kommer også med treffende billedtekster, og det er ikke så rart.

Jan Pedersen foran pc’en med et motiv han er svært tilfreds med, fra Tenerife, tatt nå i høst.

Jan Pedersen er nemlig profesjonell tale- og sang”snekker”.
– Jeg har sammen med søster Elna (Tølløvsen) – hun bor også her i Amfiet – vært dansemusiker i 35 år. Hun spiller gitar, jeg trekkspill. Nå er det slutt med det. Ryggen min tåler ikke utfordringene med å transportere instrument og annet utstyr og heller ikke de vridningene som en trekkspiller må regne med, sier Jan.

– Men bildene…?

– Jeg har vært glad i å ta bilder i mange år. Spesielt når vi var ute på tur tok jeg bilder av alt. Når vi kom hjem, ble det fremkalt film og kopiert bilder for hundrevis av kroner. Med den digitale teknikken er ting blitt mye enklere.

Arbeidsredskap når Jan
Pedersen er på (foto)tur;
kamera og pc

Reiser med pc
Så når Jan og kona Tora reiser på ferie, sist tre uker på Tenerife, har Jan med seg pc’en.

– På den måten kan jeg ta ei lita redigeringsøkt  av dagens fotofangst. Trenger ikke å ta med alle knipsene hjem, sier bilde-, sang- og tekst-makeren. Og når han vel og vakkert er tilbake på Bergheim Amfi, da tar han en liten runde med billedbehandlingsprogrammet photoshop.

– Selv om jeg har et veldig greit kompaktkamera, Canon G11, med utrolig mange innstillingsfunksjoner, velger jeg som oftest å kjøre på automatikk og heller behandle bildene i photoshop.

Et av Bergheim Amfi-motivene Jan Pedersen har klistret til minnebrikken.

Eget nettsted
Som leverandør av sanger og taler – “jeg har kunder over hele landet” – har Pedersen sitt eget firma med nettsted, må vite.

– At ganske mange er klar over virksomheten min kan jeg nok takke nettstedet  www.festskribenten.com.

Med bakgrunn som mangeårig dansemusiker, sammen med søster Elna i “Eljanita”, faller det lett for Pedersen å kombinere tekst med melodier – og med bilder…

– I bunnen lå min mangeårige interesse for fotografering. Og når oppdragsgiverne også vil ha bilder sammen med talen, eller sangen, blir det en pakke med både ord, lyd og bilde.

Ordlek
Jan Pedersen har i mange år drevet sin kreative tekst- og musikk-virksomhet, i det siste også med bilder.

– Når jeg jobber med tekstene hjelper musikerbakgrunnen meg. Jeg hører liksom tonene som kan passe. Og når jeg har fotografert et spesielt motiv, hender det at en treffende billedtekst bare ramler ned i holdet mitt, smiler Jan Pedersen.

PS!
Jeg kan bare håpe at han kommer over mange fotograferbare motiv som blir ledsaget av en treffende tekst, til glede for leserne av “amfiposten”. Herved også en oppfordring til andre om å gjøre det samme som Jan Pedersen; send meg gjerne bilder – til tore.sather@gmail.com – aller helst med motiv fra Bergheim Amfi og nærområdet.

Tre kjappe

(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
16. desember 2002 (altså da bygget var nytt)

(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
At ting er så enkelt. Man kan reise herfra på ferie uten å tenke på hva som venter av plenklipping og snømåking. Jeg setter også pris på å ha parkeringsplass i kjelleren.

(3) Hva kan bli bedre?
Vet sannelig ikke. Synes vi har det helt topp her. Bussforbindelsene kunne vært bedre, men det er jo ikke noe vi her på Amfiet kan gjøre stort med. Kanskje blir det en bedring når det nå kommer to nye sameier (Bergheim Panorama og Bergheim Plass)…

Intervju: TORE SÆTHER

Sittegruppen, el-peisen og de flotte teppene på den ene veggen gir både beboere og gjester et trivelig «velkommen». – Jeg har inntrykk av at det blir satt pris på.

«Utsmykningene gjør bygget mer trivelig», mener Rita Mørch.

Det sier Rita Mørch, «utsmykningssjefen» i Amfiet. Hun er den som holder et våkent øye med både veggtepper, bilder og andre pyntegjenstander.

– Men det var Anne Kristin Singstad som i sin tid tok initiativet til å pynte opp i heisrommene. Sammen med Inga Wikdahl, Inger Johanne Dybvad og meg utgjorde hun den gruppen som fikk i oppdrag å se på hvordan en utsmykning kunne gjøres. Det var våren 2004, forteller Mørch.

30 000 i budsjett
Utsmykningskomiteen utarbeidet et budsjett og foreslo for styret at det skulle settes av 30 000 kroner til formålet.

– Og pengene fikk dere?

– Det gjorde vi. En tilleggsbevilgning på 15 000 kroner ble også gitt, og Anne Kristin Singstad, som satt i styret da komiteen ble dannet, ga styrehonoraret sitt – 5000 kroner  – til utsmykningskomiteen. Per i dag har vi faktisk ikke brukt opp alle pengene, sier «utsmykningssjefen».

– Men 30 000 kroner var i snaueste laget?

– Ja, fordi vi fikk også gjennomslag for å bytte ut den lille sittegruppen som utbygger hadde satt i foajeen. Vi mente at den var i minste laget. Styret var enig med oss, og vi gikk til anskaffelse av bordet og skinnmøblene som står der i dag.

Rita Mørch foran de fine teppene som henger i foajeen

Fikk kunst-idé på Trondheim Torg
Møblene gir et nesten hjemmekoselig preg, sammen med gasspeisen, som etter en stund ble gjort om til el-peis. Likevel må det kunne sies at det er de to store, fargerike og flotte teppene på veggen til venstre som gjør størst inntrykk.Hvordan de kom dit, har en litt spesiell historie og er noe Rita Mørch er både litt glad for og stolt over at hun fikk til:

– Jeg fikk høre om at det i kjelleren på Trondheim Torg var en gruppe kunstnere som holdt utstilling. Jeg gikk dit og fikk se en løper som jeg likte veldig godt. Jeg spurte kunstneren, Heidi Gjølme Bue, om hun kunne tenke seg å lage noe som så likedan ut, men som måtte være atskillig større.
Gjølme Bue tok utfordringen etter å ha vært på befaring i Amfiet.

– Jeg tror hun var ganske tidlig i sin kunstnerkarriere, og i alle fall hadde hun ikke gjort noe lignende tidligere.

– To så store tepper måtte ha kostet mye?

– Vi betalte 10 000 kroner, og det tror jeg var et riktig godkjøp, ikke minst når vi vet at hver minste detalj er håndlaget.  Hvert sting er håndkiltet. Ingen maskin har vært i nærheten av dette kunstverket.

Ikke store summer
Teppene i foajeen er med klar margin de mest kostbare delene av utsmykningen i Amfiet. Vi har også et fint teppe i 2. etasjen som anerkjente, nå avdøde, Ramon Isern har laget. (Les om Isern her)

– Men det teppet fikk vi i gave av de tidligere beboerne Elisabeth og Bror Sellgren, sier Rita Mørch og legger til at en god del av tingene som henger på veggene og står på gulvet i de mange heisrommene er ting som er gitt av beboerne.To tyverier
– Ikea har også hatt besøk av oss. Nesten ingenting av gjenstandene er av stor verdi, og derfor har vi heller ikke funnet grunn til å tegne egen forsikring på dem

– Som betyr at ting får stå og henge i fred…?

– Bortsett fra et par tyverier, er det riktig.

– Hva er stjålet?

– Det var fire små Jakob Weidemann-bilder – ikke originaler, selvfølgelig, som hang i 5. etasjen. De er forresten lik de fire som henger i 3. etasje.

(Se Weidemann-bilder her)

I tillegg forsvant lysestaker og fat fra 11. etasje, forteller Rita Mørch.

Rør-kledning
– For en som er relativt ny i Amfiet virket alt å være i skjønneste orden. Vedlikehold trengs kanskje ikke?

– Ikke mye. Jeg går og småplukker litt og følger med at ting er i orden. I foajeen bytter jeg litt på det som står på bordet slik at det blir litt sommerting og litt vinterting, følger årstidene liksom. Og så er det litt julepynt som settes ut.

– Én ting kunne jeg ønsket meg, og det er at de vannrørene som ligger synlig på veggen i 4. etasje i lavblokka kunne ha blitt kledd inn. Det er ikke veldig pent som det er nå, mener «utsmykningssjefen».

Kanskje kommer det et forslag på beboermøtet etter årsmøtet…

Intervju: Tore Sæther

Tre kjappe

(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
August 2003

(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
Tryggheten og den lettstelte leiligheten.

(3) Hva kan bli bedre?
Vi (Rita og ektemannen Thore) synes det er en topp boform for vår aldersgruppe. Men én ting kunne jeg tenkt meg annerledes, og det er et forbud mot hundehold. I alle fall burde det vært krav om å gå ut av huset gjennom garasjen. Det mener jeg fordi det tydeligvis er noen som lar hunden sin urinere på søylen i foajeen. Og den lukten er nesten ikke til å få bort.

Utsmykninger i bygget – dere finner dem her

Sist sommer ble det på oppfordring holdt improviserte minikonserter i Amfiet. Det likte både tilhørerne og Carl Fredrik Wold (65), mannen med saxofonen.

Carl Fredrik Wold med barytonsaxofonen. Han kjøpte både den og to altsaxér av polske musikanter som hadde sommerjobb i Norge. Før hjemreisen til Polen ville de kvitte seg med alle instrumentene. Dette var for ca. 25 år siden. Wold har fortsatt to av de tre saxofonene.

Eller helt korrekt saxofonene. Han har to av dem. Hovedinstrumentet er en barytonsax, mens den minste er en altsax.

– Den lille klinger én oktav lysere, forteller Wold. Og så er alt´n en god del mindre og lettere å bære på og egner seg derfor godt som turnésaxofon, for eksempel når det skal være  kosemusikk for medlemmene om kveldene.

Bispehaugen-gutt
Carl Fredrik, “Calle”  for dem som kjenner ham godt, vokste opp i Haldens gate, ekte Bispehaugen-gutt med andre ord. Blant dem som vokste opp i de omgivelsene like etter andre verdenskrig, ble det enten idrett eller musikk, for veldig mange. For vår konsertmester altså musikk. Hans fem år eldre søster ble forbildet.

– Hun var faktisk blant de første jentene som fikk være med i skolekorpset på Bispehaugen. Inntil da, midt på 1950-tallet, var det guttemusikk. Jentene fikk ikke være med fordi man mente jentekroppene ikke tålte å traktere  blåseinstrument. Tenk det…!

Klarinett var førstevalg
Med storesøster trygt plassert blant småbispan – uttrykket var langt fra født, men det var det de var, småbisper – hadde lillebror Carl Fredrik noe å hige etter.

– Jeg så for meg selv med en klarinett. Det var det jeg ønsket å få spille. Og slik ble det også. Jeg startet med en b-klarinett med albert-system, en type klarinett med færre blanke klaffer enn dagens klarinetter med böhm-system. Min første lærer var Arne Sødahl, musikkløytnant i Divisjonsmusikken. En trivelig kar og god lærer, minnes Wold.

“Det står en sax og venter på deg”
Elleve år var unge Wold da han startet i skolekorpset. I tre år var han klarinettist, både med b- og ess-klarinett i hendene. Men så kom det en melding fra korpsets legendariske dirigent, musikkfenrik Rolf A. Stokke, en melding som skulle få stor betydning for ungguttens videre musikkliv:

“Calle, det står en barytonsax, av merke Orchi, og venter på deg hos Olaf T. Ranum”, forkynte Stokke.

Dermed ble det saxofon for Carl Fredrik, både i skolekorpset, deretter i Bispehaugen Ungdomskorps og i dag i Bispehaugen Veterankorps.

Spilte i to korps
– En periode spilte jeg både i skolekorpset og ungdomskorpset. Det var tillatt å være medlem i bare ett korps. Den første tiden var det skolekorpset som måtte prioriteres om det ble spillekollisjoner. Men fra 1963 var jeg medlem av ungdomskorpset.

– Det var en fascinerende overgang, på hver øvelse å sitte sammen med folk som var eldre enn meg, og flinkere enn meg. Det var bare å suge til seg tricks og inspirasjon.

I sekstett med sax´n
Carl Fredrik var flink til begge deler og ble hentet inn i “Tequila”  – en sekstett hvor halvparten av besetningen var saxofonister.

– Vi visste ikke den gang at tequila var navnet på en drink, bare at navnet var tøft. Og så spilte vi bare trestemte ting. Fester, ikke minst på steder utenfor Trondheim, var vår arena. Vi spilte mye skikkelige klinelåter, smiler sax-Calle.

Festfolket likte det tydeligvis:

– Vi fikk mange jobber. Spilte nesten hver eneste helg i de to-tre årene vi holdt på. Ei fin ungdomstid; vi tjente penger, og så fikk vi Trubben (den brune restauranten “Trubadur” i Kongens gate) som møteplass. Mange trivelige stunder over en øl eller tre…

Los Vargas
Tjeneste i kongens klær avbrøt Tequila-moroa. De kom sammen en liten stund etter førstegangstjensten, men snart var Wold over i en annen sekstett. Los Vargas var navnet. Også her var det gjort plass til tre saksofoner, også dette orkesteret var festmusikere.

– Vi skal kanskje være litt forsiktig med å kalle oss “musikere”. Egentlig gjelder det for folk som har tatt musikk-utdannelse. Fest-musikanter, det var det vi var.

Fra ungdom til veteran
Fem-seks år holdt “vargasene” det gående. Etterhvert ble det lenger mellom spillejobbene og for Carl Fredrik mer og mer ungdomskorpset. Blant “storbispan” både spilte og administrerte han. Hadde hele tiden styreverv i tillegg til å traktere saxofonen.

I 1991, mens han ennå var aktiv i ungdomskorpset, var han med å stifte Bispehaugen Veterankorps. Det ble også noen år senere hans korpsarena.

Spiller gla´musikk
Der er Carl Fredrik Wold og barytonsaxofonen nå, øvelser én gang hver fjortende dag.

– På papiret er vi ca 60, og rundt halvparten så mange dukker opp på hver øvelse. Det er faktisk ganske mange veldig dyktige musikanter(!) blant oss.

– Selvsagt kunne vi ha hatt fellesøvelser litt oftere. For meg ville det ha vært en fordel. Alene øver jeg egentlig alt for lite. Det er noe som heter dørstokkmil også for oss veteranmusikanter…

– Når vi møtes er det gladmusikk som gjelder; det er det vi opptrer med, enten det er innendørs eller ute på gata.

Carl Fredrik sørget for god stemning under fjorårets julegløgg-arrangement.

De faste postene
For bispehaugenveteranene er det fire tradisjoner som følges opp i løpet av musikkåret:

– Først er det et årlig arrangement på Solbakken skole i februar. Det er noe vi ikke er involvert i arrangementet av, men vi blir invitert for å spille, gjerne sammen med et lokalt kor; Jonsvatnet sangkor, tror jeg det heter.

– I år var det forresten et garasjeband som fremførte egne ting. Ved å sette sammen vanlige instrument med forskjellige andre ting søkte de å fremskaffe nye lyder. Det klarte de…

April-arrangementet
– I april har vi vårt eget arrangement, en konsert hvor vi inviterer andre til å delta. Her har både Det Norske Foreldreorkester (strykere), Trondheim Accordion Club og Berg Skoles Veterankorps deltatt. I år kommer forøvrig også Ranheim Veterankorps.

Innleies på 17. mai
Årets fremste høytidsdag for alle norske musikkorps, 17. mai, er det også for bispehaugenveteranene.

– Da blir vi innleid av Trondheim kommune for å spille i borgertoget. Mellom barnetoget og borgertoget har vi Nordre gate, i krysset med Dronningens gate, som arena for en minikonsert med nasjonale sanger.

– Før vi kommer så langt har vi spilt ved seremonien ved kong Olav-statuen.

Den lyseste stemningen
Desember og adventstid, og igjen tradisjonsarrangement for Wold og resten av musikkveteranene.

– Da er det Frimurerlogen og Trondheim Byscene (tidligere Arbeiderforeningen) som huser oss. Vi spiller often sammen med ungdomskorpset vårt, et veldig dyktig korps som hevder seg godt i mange konkurranser.

– Ungdomskorpset stiller med meget krevende repertoar. Vi står for de lysere tonene i konserten. Publikum liker det.

Busstur
Så skal vi absolutt ikke glemme de årlige utfluktene, bussturene:

– Vi bare må ha en slik tur sammen. Mange av oss har kjent hverandre nesten et helt liv og spilt sammen nesten like lenge. Vi er nesten som familie, og de årlige bussturene er viktige for oss.

– Vi holder oss stort sett til nærmiljøet, til Midt-Norge, men i fjor var vi i Danmark og holdt konsert både i Aalborg og i Skagen. Årets tur skal forresten gå til Kristiansund.

«Konsertmesteren» vår med sine to saxofoner

Amfi-konsertene
Vi avrunder dette intervjuet der vi startet, på hjemmebane, i Amfiet. Carl Fredrik Wold stilte med sin barytonsax og rytmekomp.

– Jeg fant noter til kompet på nettet, lastet det ned og inn på min rytmemaskin, og så lot jeg det akkompagnere saxofonsoloen.

– Det ble godt mottatt. Kan vi forvente oss oppfølgere når det blir sommervarmt i Amfiet?

– Jeg  var kjekk nok til å spørre om det var ønskelåter blant tilhørerne og fikk “Slow boat to China” som svar. Jeg kom så langt som til å laste ned notene og sette sammen kompet, men så fikk vi mest dårlig vær, lite egnet for utendørskonsert.

– Låten er klar. Så om det er interesse, ser jeg ikke bort fra at det kan bli både ønskemelodi fra Kina og andre låter i en ny minikonsert på Amfiet, lover Carl Fredrik Wold.

«Kinesisk smakebit»
Hvis dere klikker på lenken nedenfor, kan dere få en smakebit på hvordan ønskemelodien kan låte. Det står en sax (jeg tror det er en barytonsax) midt i bildet. I forkant er det to sangere. Noen som kan stille opp sammen med orkestmester Wold…?

http://www.youtube.com/watch?v=q4BwmJq0IWw

Tre kjappe

(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
Desember 2002 – jeg og kone May Irene var blant de aller første som flyttet inn.

(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
Det er behagelig stille her og begrenset med snømåking og hagestell, for å si det slik. En god ”retardasjon” i livet, synes jeg. Vi hadde et relativt stort hus, men da våre to sønner flyttet hjemmefra, ble det bare for mange tomme rom. Saxofonene fikk til og med sitt eget… Det var absolutt dags for å flytte inn i en leilighet.

(3) Hva kan bli bedre?
Det hadde vært fint om vi hadde fått et el-uttak knyttet til hver plass i garasjen. Med stadig flere el- og hybrid-biler blir det flere som vil ha behov for det. En annen ting, kanskje et moment til vårdugnaden, er knyttet til grinden på toppen av trappen på baksiden av huset, mot skogen. Der er jordkanten så høy at den sammen med snø og is skaper litt problemer på denne tiden av året.

Intervju: TORE SÆTHER

Ole Antonsen (74) og kona Inger (68) var blant de første som flyttet inn i Bergheim Amfi. I midten av mars flytter de ut, «frivillig».

«Vi har alltid trivdes på Bergheim», sier Inger og Ole Antonsen

Inger og Ole står snart på flyttefot «hjem» til Hitra, men det skjer ikke uten blandede følelser: Det blir ikke bare enkelt å flytte fra Bergheim Amfi.

– Vi har trivdes så veldig godt her helt fra dag én. Derfor er det på mange måter vanskelig å flytte herfra, sier Ole, dugnadskjempen fremfor noen her på bruket.

Om ekteparet synes det på mange måter er tungt å forlate Amfiet, er det all grunn til å føle det samme for oss som blir boende. For, som sameieformann Trond Heimdal uttrykker det:

– Ole har gjort en fenomenal dugnadsjobb; ingen store fakter, ingen store ord, bare masse handling. Han har rett og slett spart sameiet for masse penger.

Tilfeldigheter
Som for så mange av oss var valget av nytt husvære også for Ole og Inger preget av tilfeldigheter:

– Vi bodde i rekkehus på Stubban, to plan og i tillegg kjeller. Vi fant ut at vi skulle se oss om etter noe mer lettvint; en leilighet på ett plan, forteller Inger.

– Og nytt – uten oppussingsbehov. Dessuten, det ville vi gjøre både mens vi kunne bestemme flytting selv og var to om å flytte, skyter Ole inn.

– Så hvorfor Bergheim Amfi?

– Tilfeldig. Vi gikk en søndagstur, og det var visning i en visningsleilighet. Faktisk denne leiligheten, smiler Ole. Vi sitter og prater i parets koselige leilighet nummer 50.

– Allerede da vi kom inn i bygget, fikk vi en god følelse. Den fulgte oss hele tiden under visningen. Begge forutsetningene vi ønsket oppfylt med ny bolig – ett plan og nytt – var til stede på Bergheim. Onsdagen etter hadde vi skrevet kontrakt.

Tre timer i heisen
Og som mange andre har opplevd, både før og etter, er det ingen enkel kunst å «flytte seg ned» fra eneboliger og store rekkehus til en mindre leilighet.

– Sånn er det nå bare. Har du mye plass, blir det gjerne til at du tar mer vare på ting du egentlig ikke har behov for. Å flytte inn på 78 kvadrat for oss var en utfordring, men ikke så vanskelig. Vi har egentlig ikke bruk for mer plass, når vi hadde kvittet oss med alt det vi hadde samlet på og ikke brukte…

Flytteklar i førstebølgen inn i Amfiet bød på timing og logistikk på helt annet nivå enn for oss som er kommet flyttende enkeltvis.

– Vi ble tildelt en heis i tre timer. Vi fikk fra klokken åtte om morgenen søndag 15. desember. Det gikk da greit.

Veldig dyktig formann
Vel og vakkert installert tok Ole ganske kjapt sine første dugnadstak. Formann Trond:

– Ole var i gang nærmest fra dag én. Han så ting som behøvde gjøres og som vi andre nødvendigvis ikke la merke til. Han fikk med seg andre, uten store fakter og ord, men effektiv jobbing; spyling av søppeldunker og gulvet i søppelrommet, plenklipping, strøing når det var nødvendig og spyling av garasjeanlegget. Det siste er litt av et arbeid, skal jeg si dere.

– Det gikk med tre – fire dager til det, bekrefter Ole og vil gjerne gi litt skryt oppover i systemet, så å si:

–  Arve Tranøy var første formann i Amfiet, en veldig dyktig formann. I starten var det jo en del barnesykdommer som måtte leges, kontakter med leverandører med krav om utbedringer. Han Tranøy tok ikke et nei for et nei, skal jeg si deg. Han sto på noe kraftig helt til ting var på plass. Trond (Heimdal), vår formann i dag, gikk i en god skole.

Dugnad et sosialt lim
Ole har også mye godt å si om sine dugnadskolleger. Å møtes og gjøre forefallende arbeid ble også et slags sosialt lim. Man ble rett og slett kjent med folk.

Ole nevner Wangberg,  Haarberg, Svee, Flatjord og ikke minst Terje Hareide, som nå ikke lenger bor i Amfiet.

– Terje og jeg gikk mye sammen og gjorde ting. Vi gikk svært godt overens. Jeg syntes det var leit når han flyttet ut for snart to år siden.

Av ting de to fikk ordnet kan nevnes bytting av det som var en gasspeis i foajeen med dagens elektriske peis.

– Som gasspeis gikk det med uhorvelig mengder gass. Det ble alt for dyrt, forklarer Ole.

– Alt gratisarbeidet han har gjort for Amfiet har spart oss for mye penger. Vi har sluppet å betale for vaktmestertjenester. Når han nå flytter, blir vi nødt til å vurdere vaktmester. Vi kan ikke forvente at noen tar på seg så mye dugnadsarbeid som det Ole har gjort, mener formann Heimdal.

Hitra neste
Ole og Inger Antonsen fant seg altså umiddelbart til rette i sitt nye bofellesskap.

– Vi sa at her blir vi boende helt til vi blir båret ut, forteller de nærmest i kor.

– Men man skal aldri si aldri, minner Inger om – og har fått en bekreftelse på at klisjeen har innhold. For nå er de på vei ut, i høyst oppegående form, uten «å være nødt».

– Vi hadde egentlig ingen planer om å flytte tilbake til Hitra. Et nytt prosjekt med eneboliger i rekke på kommunesenteret Fillan virket ikke å være noe for oss. Det var tross alt bolig over to plan. Men så viste det seg at husene er bygget med livsløpsstandard. Man kan klare seg på ett plan. Og da det plutselig ble stående usolgt en andel med god beliggenhet, slo vi til, forteller Inger.

– Hadde det ikke blitt noe av dette, tror jeg definitivt at vi hadde blitt boende her i Amfiet, sier Ole.

– Nå flytter dere fra et topp bomiljø og fra byen hvor dere har barn og barnebarn…

– Det stemmer. Men vi flytter til et sted hvor vi også har slekt og venner. Hytte har vi også på Hitra, på vestsiden av øya. Og så er det en ting som gjør Fillan litt bedre enn Bergheim. Vi blir boende så å si midt mellom alle tjenestene vi trenger. Blir du nødt til å klare deg uten bil, er det litt tungvint å bo på Bergheim, er det eneste lille negative Ole Antonsen kan komme på å si om «byens mest veldrevne sameie».

«Jobb for å beholde det gode ryktet»
– Ja, vi har rykte på oss for å ha ting i orden her i Bergheim Amfi. Det skal vi være stolte av. Dere som blir boende må jobbe for å beholde det slik, er Ole Antonsens oppfordring.

Intervju: Tore Sæther

Tre kjappe

(1) Når flyttet dere inn i Amfiet?
Søndag 15. desember 2002

(2) Hva er det beste med å bo i Bergheim Amfi?
Det er både naboene og omgivelsene, men det aller, aller viktigste er at man kan reise herfra, enten det er på ferie eller på hytta og vite at når du låser døren etter deg, så er du trygg på at du kommer tilbake til leiligheten slik du forlot den.

(3) Hva kan bli bedre?
For å finne noe svar på det må jeg virkelig bruke fantasien…